Det kom aldri noe svar på det siste brevet vi sendte – ikke uventet, for avdelingssjefen hadde allerede skrevet i sitt forrige brev at «ytterligere henvendelser besvares på møtet».
Møtet består av avdelingssjef (selvsagt, siden vi har med advokat), enhetsleder for poliklinikken, psykologfaglig rådgiver, administrasjonskonsulent, min samboer og meg.
Det var opprinnelig satt av én time til møtet. I brevet vårt 30.06.25 hadde vi påpekt at dette var for lite, men DPS fastholdt tiden. Da vi kommer til møtet, informerer avdelingssjefen om at de likevel har satt av halvannen time fordi «det er en del å gå gjennom». Jeg synes det er respektløst – først ignoreres vårt innspill, så forventes det at vi og advokaten bare skal tilpasse oss en lengre varighet.
Jeg finner det forunderlig – og lite hensiktsmessig – at enhetslederen, som er omtalt i både hovedklagen og utvidelsen av klagen, deltar i møtet.
Når den samme personen både omtales i klagen og deltar i møtet, oppstår det naturlig nok spørsmål om habilitet og rolleforståelse.
Møtet åpnes med en lang monolog fra avdelingssjefen, hvor han går gjennom punkter han selv mener er viktige. Kort fortalt står de fast på at gruppeterapi er det beste tilbudet. Det er altså ikke et møte for «drøfting av mulige løsninger», slik han tidligere skrev i brevet 23.07.25, men en ren repetisjon av møtet 22.05.25 – bare med avdelingssjefens velsignelse. Når vi spør hvorfor gruppeterapi er det beste for meg, har ingen av dem et konkret svar. Det skal visstnok være andre som kan fortelle om det.
Og der ligger hele kjernen i problemet med DPS: det kommer aldri konkrete svar. Ingen tydelig begrunnelse, ingen forklaring – bare gjentakelser og henvisninger til andre.
Videre uttrykkes ønske om at jeg skal møte behandler igjen for å «rydde opp i misforståelser». Jeg sier tydelig at det er uaktuelt. Skaden er allerede skjedd, og et slikt møte vil bare bli en forsvarsarena for henne. Jeg har sett hvordan hun svarte – eller unnlot å svare – da jeg tok opp konkrete hendelser i møtet 22.05.25.
Jeg nevner blant annet hvordan hun brukte pekefingerbevegelser mot meg i timene, noe jeg opplevde som ufint og uprofesjonelt. Da jeg spør avdelingssjefen om han mener det er en passende måte å opptre på, svarer han at han ikke ser noe problem med det.
Når vi kommer inn på den feilaktige utskrivelsen, understreker avdelingssjefen flere ganger at jeg fortsatt har rett til helsehjelp, og omtaler hendelsen som en «merkantilteknisk svikt». Jeg spør om fastlegen min er informert om dette – det vet han ikke. Til tross for at manglende informasjon til fastlege har vært påpekt gjentatte ganger de siste månedene, omtaler han det som en bagatell. Ikke rart behandler aldri involverte fastlegen, når selv avdelingssjefen gir uttrykk for at kommunikasjon med fastlege ikke er viktig.
Han beklager flere forhold, noe vi setter pris på, men jeg tror ikke han forstår alvoret. Han virker fast bestemt på at et møte med behandler vil «løse opp i misforståelser», og sier at «tonefall kan misforstås, og man snakker forskjellig til forskjellige folk». Han understreker også at det aldri har vært klaget på behandler tidligere – noe som mest av alt gir meg følelsen av at det er jeg som er problemet.
Jeg sier tydelig at jeg ikke har noen tillit til DPS, og heller ikke til annet helsepersonell enn min fastlege. Det er resultatet av måten DPS har håndtert behandlingen på – og hvordan ledelsen har opptrådt i etterkant.
Når samtalen igjen dreies mot gruppeterapi, begynner de plutselig å stille spørsmål ved om diagnosene mine egentlig er riktige likevel. Det gir lite tillit – og forsterker inntrykket av at de selv ikke helt vet hva vurderingene deres bygger på.
De viser til at det er en «samlet vurdering av journalen» som ligger til grunn for at de mener gruppeterapi er det beste tilbudet for meg. Jeg spør da om de i det hele tatt har vurdert muligheten for at det jeg har påpekt om feil, skjevfremstillinger og manglende kontekst i journalen kan stemme – og om de, på bakgrunn av det, har foretatt en ny vurdering. Svaret er nei.
Med andre ord: de har ikke engang vurdert om mine innspill kan være riktige. De holder fast ved at alt som står i journalen er korrekt – til tross for at jeg har dokumentert flere konkrete feil. Det viser hvor lite villige de er til å se helheten utenfor sin egen versjon av saken.
Vedrørende journalinnsyn, svarer avdelingssjefen – som også er journalansvarlig – at «alt er gjort i tjenstlig behov». Jeg ber om å få det skriftlig, slik jeg også ba om i brevet 04.08.25, men får avslag. Jeg må bare «nøye meg med det han sier i møtet». En merkelig måte å bygge tillit på.
DPS står fast på gruppeterapi som det «beste» tilbudet for meg. På slutten av møtet legger vi frem vårt eget forslag til løsning.
25.08.2025 – Forslag til felles løsning_Skjult innhold
