Hva saken egentlig gjelder
Den korte versjonen?
Dette handler om et behandlingsforløp som gikk galt – og om hva som skjedde da pasienten forsøkte å få DPS til å korrigere kursen.
Vår opplevelse er at saken etter hvert utviklet et tydelig preg av tunnelsyn og confirmation bias: En forståelse av Kristin som oppstod hos behandler tidlig i forløpet, fikk feste i journalen, påvirket senere vurderinger og ble etter vår oppfatning i for liten grad utfordret da saken beveget seg videre gjennom systemet.
Dermed handler saken ikke lenger bare om én behandler eller noen omstridte journalnotater.
Den handler også om systemets evne til å oppdage og korrigere egne feil.
1. Et behandlingsforløp som gradvis låste seg
Kristin var fra våren 2024 i et utrednings- og behandlingsforløp ved DPS Strømme.
Det startet greit. Etter hvert opplevde hun imidlertid at behandleren dannet seg en forståelse av henne som hun i stadig mindre grad kjente seg igjen i.
Hun reagerte blant annet på diagnoser, journalføring og hvordan opplysninger hun ga i timene ble tolket og gjengitt.
Da Kristin stilte spørsmål, ba om gjennomgang av diagnoser, ønsket fastlegen og samboeren involvert og forsøkte å korrigere det hun mente var feil, opplevde hun ikke at dette førte til en reell revurdering.
Tvert imot ble behandlingsalliansen stadig dårligere.
Et illustrerende eksempel finnes i journalen, hvor behandleren etter at Kristin utfordret henne skrev:
«jeg opplever meg devaluert»
For oss ble dette etter hvert symptomatisk for problemet: Når pasienten utfordret behandlerens forståelse, kunne selve motstanden mot forståelsen bli en del av bildet som ble tegnet av pasienten.
Samtidig finnes det lydopptak fra behandlingsforløpet som gjør det mulig å sammenholde det som faktisk skjedde i timene med det som senere ble journalført.
Det har fått stor betydning i den pågående journalrettingssaken.
2. Når én forståelse følger pasienten videre
Dette er kanskje den viktigste problemstillingen på hele nettstedet.
En journal er ikke bare et referat fra gårsdagens time. Den blir beslutningsgrunnlag for menneskene som kommer etterpå.
Behandlerens observasjoner og vurderinger ble presentert videre til diagnostisk team og senere lest og vurdert av andre ved DPS Strømme.
Dersom utgangspunktet er skjevt, oppstår derfor et vanskelig spørsmål:
Hvor mye av det som kommer senere blir påvirket av det første bildet?
Vår opplevelse er at det oppstod et mønster som ligner klassisk confirmation bias: Opplysninger som kunne passe inn i den etablerte forståelsen fikk betydning, mens opplysninger som utfordret den i mindre grad førte til at selve forståelsen ble revurdert.
Dette mener vi ikke bare kan observeres hos den opprinnelige behandleren.
Etter hvert som konflikten utviklet seg, opplevde vi at den samme grunnforståelsen fulgte saken videre – gjennom diagnostiske vurderinger, behandlingsvalg og etter hvert inn i ledelsens håndtering av klager og krav om journalretting.
Saken har over tid vært behandlet på flere nivåer i organisasjonen, blant annet av daværende konstituert enhetsleder Cathrine Sangereid, enhetsleder Elisabeth Lied Gikling og avdelingsleder Arne Thomassen og selvfølgelig Klinikkdirektør Vegard Øksendal Håland.
Det betyr ikke nødvendigvis at alle involverte har gjort den samme feilen.
Problemet kan være enklere – og mer systemisk:
Hvis neste nivå legger vurderingene fra nivået under til grunn uten å undersøke premissene på nytt, kan et tidlig tunnelsyn forplante seg gjennom hele organisasjonen.
3. Da pasienten forsøkte å korrigere kursen
Konflikten kulminerte i et evalueringsmøte våren 2025.
Kristin ønsket samboeren med. Dette ble først avslått, men etter interne drøftinger fikk han likevel delta. Også daværende konstituert enhetsleder Cathrine Sangereid og teamleder møtte sammen med behandleren.
Vi forventet at møtet skulle brukes til å undersøke hvorfor behandlingsalliansen hadde brutt sammen, gjennomgå diagnosene og diskutere veien videre.
I stedet opplevde vi at DPS allerede hadde bestemt retningen.
Budskapet var i praksis:
«Du kan ta gruppebehandling – eller la være.»
Det ble starten på en langvarig konflikt om blant annet behandlingsgrunnlaget, journalføringen, pasientmedvirkning, involvering av fastlege og pårørende og hvilke vurderinger som faktisk lå bak beslutningene.
Da konflikten senere fortsatte gjennom klager, spørsmål om behandlingsforløpet og krav om korrigering av journalen, ble saken også behandlet videre i ledelsen ved DPS Strømme, blant annet av enhetsleder Elisabeth Lied Gikling og avdelingsleder Arne Thomassen.
Og her oppstod etter vår mening det andre store problemet:
Ledelsen undersøkte i for liten grad om pasienten kunne ha hatt rett i kritikken av det opprinnelige beslutningsgrunnlaget.
4. Hva skjer når grunnlaget senere viser seg å måtte korrigeres?
Dette spørsmålet har blitt stadig viktigere.
Journalen er senere blitt gjennomgått og korrigert på en rekke punkter. Journalrettingssaken er fortsatt ikke avsluttet.
Statsforvalteren har også opphevet et av DPS’ vedtak i journalrettingssaken og sendt saken tilbake for ny behandling.
Den videre behandlingen av journalrettingssaken har blant annet involvert avdelingsleder Arne Thomassen. Dermed er spørsmålet ikke lenger bare hva den opprinnelige behandleren skrev, men også hvordan DPS Strømme som organisasjon håndterer opplysninger som senere blir bestridt, korrigert eller vurdert på nytt.
For oss reiser dette et langt større spørsmål enn hvorvidt én formulering skal endres:
Hvis opplysninger som inngikk i beslutningsgrunnlaget senere blir rettet, presisert eller problematisert – skal ikke også vurderingene som bygget på disse opplysningene undersøkes på nytt?
Det er nettopp her vi mener tunnelsynet blir synlig på systemnivå.
Vi opplever at DPS i stor grad har behandlet hvert problem isolert: ett journalnotat, én klage, én diagnose, ett behandlingsvalg.
Vi mener saken må ses motsatt vei:
Hva skjer med helheten dersom flere av premissene helheten ble bygget på, viser seg å være feil eller mangelfulle?
5. Pasientrettigheter som ble en del av konflikten
Underveis oppstod det også en rekke spørsmål om hvordan nasjonale pasientforløp, journalregler og pasientens rettigheter ble praktisert.
Blant temaene vi dokumenterer på nettstedet er:
- behandlingsplan og evaluering av behandlingen
- pasientmedvirkning
- involvering av fastlege og pårørende
- grunnlaget for valg av gruppebehandling
- journalføring og senere journalretting
- innsyn i vurderings- og beslutningsgrunnlaget
- håndteringen av klager og krav om korrigering
Disse spørsmålene behandles mer detaljert andre steder på nettstedet, sammen med brev, journalmateriale og øvrig dokumentasjon.
Poenget her er ikke at enhver faglig uenighet mellom pasient og behandler betyr at helsevesenet har gjort noe galt.
Poenget er hva som skjer når pasienten gjentatte ganger sier at kartet ikke stemmer med terrenget – og systemet fortsetter å navigere etter kartet.
Så hva handler denne nettsiden om?
Den handler selvfølgelig om Kristins konkrete sak.
Men etter hvert handler den også om noe større.
Den handler om hvor stor betydning journalen får når én behandlers observasjoner blir grunnlag for andres vurderinger.
Den handler om tunnelsyn og confirmation bias i psykisk helsevern, og om hvor vanskelig det kan bli å korrigere en etablert forståelse når den først har fått feste i journal, diagnostikk og organisatoriske beslutninger.
Den handler om maktubalansen mellom pasienten som sier «dette stemmer ikke» og systemet som allerede har skrevet at det gjør det.
Og fremfor alt handler den om systemets evne til å gjøre noe som burde være selvfølgelig, men som denne saken har vist oss kan være svært vanskelig:
Stoppe opp, gå tilbake til premissene og undersøke om man kan ha tatt feil.
Nettsiden er vår dokumenterte fremstilling av hva som skjedde, hvordan saken utviklet seg og hvorfor vi mener systemet ikke klarte å korrigere kursen da problemene først ble synlige.
Vi publiserer dokumentasjonen fordi andre pasienter og pårørende bør vite hvor viktig det kan være å følge med underveis, lese egen journal, stille spørsmål og reagere tidlig dersom behandlingen begynner å bygge på en virkelighetsbeskrivelse de ikke kjenner seg igjen i.