Pasient-skyldlegging

Når systemet vender ansvaret mot deg

Noen ganger skjer det helt åpent.
Andre ganger skjer det mellom linjene.

Men effekten er den samme:
Du sitter igjen med følelsen av at det er du som har skylden for at behandlingen ikke fungerer.

Dette omtales ofte som pasient-skyldlegging – og det forekommer oftere enn mange er klar over, særlig i psykisk helsevern.

Hva er pasient-skyldlegging?

Pasient-skyldlegging oppstår når behandler eller systemet:

  • antyder, direkte eller indirekte, at manglende effekt skyldes deg

  • flytter ansvar for behandlingsbrudd, stagnasjon eller avslutning over på pasienten

  • rammer deg inn som «vanskelig», «lite samarbeidsvillig» eller «uten innsikt»

Dette skjer ofte gjennom tilsynelatende nøytrale formuleringer, som for eksempel:

  • «Behandling virker bare hvis man er motivert.»

  • «Du må nok være mer åpen for å ta imot hjelp.»

  • «Vi får ikke helt tak i deg.»

  • «Du virker ikke å ville jobbe med endring.»

Ordene kan høres faglige ut – men de kan samtidig fungere som en ansvarsfraskrivelse.

Hva skjer egentlig?

Pasient-skyldlegging forskyver ansvaret for:

  • relasjonen

  • behandlingskvaliteten

  • metodevalg

  • systemets begrensninger

…over på deg som pasient.

Men i realiteten kan det like gjerne være slik at:

  • behandlerens tilnærming ikke var tilpasset deg

  • viktig informasjon ikke ble tatt på alvor

  • journalføringen ble skjev eller ufullstendig

  • behandlingsformen ikke traff dine faktiske behov

Likevel sitter du igjen med inntrykket av at det er du som «ikke fikk det til».

Hvorfor skjer dette?

Pasient-skyldlegging fungerer ofte som en forsvarsmekanisme i systemet.

Den kan oppstå når:

  • tiden er knapp

  • behandler er usikker eller mangler verktøy

  • fremgang uteblir

  • tjenesten ønsker å avslutte forløpet

I stedet for å justere metode eller erkjenne begrensninger, blir det fristende å plassere problemet hos pasienten.

Hvorfor er dette skadelig?

Pasient-skyldlegging kan få alvorlige konsekvenser:

  • ansvaret i journalen forvrenges

  • pasientens selvfølelse og tillit svekkes

  • behandlingsalliansen brytes ned

  • terskelen for å søke hjelp senere øker

  • reelle behov forsvinner bak et «vanskelig pasient»-stempel

Det som egentlig var en mismatch eller faglig svikt, blir gjort til et personlig problem.

Hvordan kan du kjenne det igjen?

Still deg selv noen spørsmål:

  • Ble min rolle vurdert kritisk – men ikke behandlerens?

  • Fikk jeg konkrete tiltak, eller bare vage krav om «motivasjon»?

  • Ble ansvar lagt på meg uten at systemet tok sin del?

  • Oppleves journalnotatene ensidige eller skjeve?

Hvis flere av disse treffer, kan det være verdt å stoppe opp.

Hva kan du gjøre?

  • 📝 Skriv egne notater etter samtaler

  • 🎙 Vurder lydopptak der det er lovlig

  • 👥 Ta med pårørende som kan observere dynamikken

  • 📄 Be om journalinnsyn og avgjørelsesgrunnlag

  • 📧 Send inn korrigerende merknader til journalen

  • 🛡 Husk: Behandling er et samarbeid – ikke et ensidig ansvar

Du skal ikke bære skylden alene for at et behandlingsforløp ikke fungerer.

Til slutt

Å peke på pasienten er enkelt.
Å ta ansvar for relasjon, metode og rammer er vanskeligere.

Men psykisk helsehjelp fungerer bare når ansvaret deles rettferdig.
Alt annet er uverdig.