Maktubalanse i psykisk helsevern

Når hjelp blir betinget – og trygghet erstattes av kontroll

I møte med spesialisthelsetjenesten er maktbalansen aldri lik.
Den ene parten sitter med faglig autoritet, vurderingsmandat og beslutningsmakt.
Den andre kommer for å be om hjelp – ofte i en sårbar situasjon.

Når denne maktubalansen ikke håndteres med varsomhet, kan hjelpen i praksis bli en prøvetid.
Ikke et trygt behandlingsforløp, men en situasjon der pasienten hele tiden vurderes – og aldri helt vet hvor hun står.

Når systemet ikke lytter

Mange pasienter opplever at henvisninger avslås med standardformuleringer som:

«Intet nytt fremkommet.»

Dette kan skje selv når:

  • ny faglig dokumentasjon er vedlagt

  • ekstern spesialist har skrevet grundig epikrise

  • sykdomsbildet er kjent for å være tilbakevendende

Ved psykiske lidelser som tilbakevendende depresjon er det å søke hjelp på nytt ikke et avvik, men en del av sykdomsforløpet. Å behandle dette som manglende alvor, vitner om sviktende forståelse av selve diagnosegrunnlaget.

Når vurderingene ikke er nøytrale

Et særlig alvorlig punkt oppstår når:

  • samme person som har vært involvert i tidligere avslag

  • senere får ansvar for ny vurderingssamtale

Da reises spørsmål om habilitet og reell åpenhet for ny informasjon.

Dersom funksjonsfall, symptombilde eller alvorlighetsgrad tones ned i journalen, kan pasienten i praksis være dømt på forhånd – uten å vite det.

Når håp gis – og trekkes tilbake

Mange opplever at det først er ved second opinion at de blir tatt på alvor.
Dette kan gi et kortvarig håp.

Men dersom behandlingen som følger:

  • mangler fremdrift

  • er rigid

  • ikke tilpasses pasientens faktiske behov

…forsvinner håpet raskt igjen.

Forskjeller mellom DPS-er viser at dette ikke nødvendigvis handler om pasienten, men om lokal praksis, kultur og ledelse.

Når behandling gjøres betinget

En av de mest belastende formene for maktubalanse oppstår når behandling ikke gis som et tilbud – men som en prøve.

Formuleringer som:

«I første omgang får du fem timer …»

kan høres nøytrale ut, men skaper ofte en underliggende usikkerhet:

  • Er dette egentlig behandling, eller en test?

  • Hva må jeg gjøre for å få fortsette?

  • Hva må jeg unngå å si for ikke å miste hjelpen?

Trygghet erstattes av tilpasning.

Når spørsmål ikke har trygge svar

I slike situasjoner kan pasienten bli stilt overfor spørsmål som i realiteten er umulige å svare «riktig» på.

For eksempel spørsmål om nedtrapping av medisiner, selv når:

  • forbruket allerede er svært lavt

  • det ikke foreligger faglig grunnlag for bekymring

Svaralternativene blir da:

  • sier man ja → antydes overforbruk

  • sier man nei → fremstilles man som rigid eller avhengig

Dette er klassiske catch-22-situasjoner, der pasienten uansett risikerer å tape.

Når fokus flyttes fra behov til lydighet

Når behandling gjøres betinget, og pasienten vet at hvert ord kan få konsekvenser for videre tilbud, endres dynamikken:

  • pasienten sensurerer seg selv

  • relasjonen blir utrygg

  • behandling erstattes av strategisk tilpasning

Da har vi ikke lenger et helsevesen som møter pasienten der hun er.
Vi har et system som måler etterlevelse, ikke behov.

Det er ikke helsehjelp.
Og det er ikke verdig.

Vårt poeng

Dette handler ikke om enkeltpersoner.
Det handler om strukturer, praksiser og maktbruk som kan gjøre mennesker sykere – ikke friskere.

Psykisk sykdom fortjener samme respekt som somatisk sykdom.
Tilbakefall er ikke et argument mot behandling – det er ofte et argument for.