Autoritet og tonefall i psykisk helsevern

Når makt utøves gjennom språk

Behandlere har makt.
Det er ikke i seg selv galt – psykisk helsehjelp forutsetter faglig autoritet, struktur og rammer.

Problemet oppstår når autoritet og tonefall brukes til å:

  • presse gjennom vurderinger

  • avskjære motforestillinger

  • styre samtalen i én bestemt retning

Da går makt fra å være et verktøy for trygghet – til å bli et middel for kontroll.

Hvordan viser dette seg i praksis?

Maktutøvelse skjer sjelden gjennom høyrøstet eller åpenbar dominans.
Oftest skjer det subtilt – gjennom tone, tempo, ordvalg og pauser.

Mange pasienter sitter igjen med følelsen:

«Jeg kan jo ikke si imot dette.»

Vanlige former dette kan ta:

  • 🗣 Brå skifte i stemmeleie
    Fra rolig til stramt og autoritært for å markere overtak

  • 🗣 Avbrytelser kamuflert som faglighet
    Bruk av faguttrykk for å avslutte pasientens resonnement

  • 🗣 Overtydelige formuleringer
    Som «det sier seg selv» eller «slik fungerer det ikke»

  • 🗣 Nedlatende korreksjoner
    For eksempel «du har misforstått», «dette er ikke et personangrep» eller «vi må være saklige»

  • 🗣 Ikke-verbal dominans
    Blikk, kroppsholdning, taushet eller bevisst tempoendring

  • 🗣 Henvisning til absolutte sannheter
    Utsagn som «all forskning viser…», uten nyanser eller konkretisering

Det er verdt å huske:
«All forskning» er aldri en fasit i seg selv.

Hva er hensikten?

I de fleste tilfeller handler dette ikke om ond vilje, men om behov for kontroll.

Typiske formål kan være:

  • å avlede diskusjon om uenighet

  • å hindre pasienten i å sette premisser

  • å slippe å forholde seg til ny informasjon

  • å sikre at systemets vurdering blir stående

Dette skjer særlig:

  • når pasienten er forberedt og tydelig

  • når pårørende deltar og stiller spørsmål

  • når tjenesten ønsker å avslutte eller lukke saken raskt

Hvorfor er dette så effektivt?

Fordi vi er sosialisert til å respektere autoritet.

I en behandlingssituasjon er maktbalansen allerede skjev:

  • én part har utdanning, faglig språk og journaltilgang

  • den andre er ofte sårbar, i krise eller avhengig av hjelp

Tonefall og språkbruk kan forsterke denne ubalansen –
og gjøre det mulig å bringe pasienten ut av balanse uten å si noe direkte krenkende.

Hvordan kjenner du det igjen?

Du kan oppleve at:

  • du føler deg irettesatt uten å forstå hva du gjorde «galt»

  • du sjelden får snakke ferdig før temaet skiftes

  • du må forsvare deg, selv når du bare forsøker å forklare

  • du sitter igjen med fysisk uro eller ubehag etter møtet

Dette er signaler det er verdt å ta på alvor.

Hva kan du gjøre?

  • 👥 Ta med en støtteperson som kan observere dynamikken

  • 🎙 Gjør lydopptak dersom det er mulig – tone og språk blir tydeligere i etterkant

  • 📝 Skriv ned konkrete ordvalg og toneendringer du reagerer på

  • 📄 Gi skriftlig tilbakemelding dersom dette skjer systematisk

Autoritet kan brukes til å skape trygghet.
Men den kan også brukes til å lukke rom, forme narrativet og skremme til stillhet.

Til slutt

Du har rett til å stille spørsmål.
Du har rett til å bli møtt med respekt – også i tonefall.

Psykisk helsehjelp skal styrke mennesker, ikke bringe dem til taushet.