Når teori og praksis møtes i døra

Denne saken handler ikke bare om enkeltfeil, dårlig kommunikasjon eller manglende saksbehandling.
Den handler også om et grunnleggende misforhold mellom det DPS Strømme sier de står for, og det som faktisk praktiseres.

DPS Strømme ledes av en avdelingsleder som har vært medforfatter av to sentrale fagbøker innen psykisk helsearbeid:

• Fra psykiatri til psykisk helsearbeid (2002 / senere utgaver)

• Psykisk helsearbeid – å skape rom for hverandre (2017)

Disse bøkene er skrevet for utdanning og fagfeltet psykisk helsearbeid, og legger stor vekt på:

• det mellommenneskelige i behandlingsprosessen

• tillit, nærhet og dialog

• respekt for pasientens erfaringer

• kritikk av ekspertmakt og systemer som overkjører den det gjelder

I bøkene beskrives psykisk helsearbeid som et arbeid som forutsetter åpenhet, ydmykhet og vilje til å la seg korrigere. Pasienten skal kunne møte tjenesten i tillit, bli sett og hørt, og delta i forståelsen av egen situasjon. Profesjonalitet fremstilles ikke som distanse og kontroll, men som evnen til å stå i relasjon, også når det er krevende.

Praksisen i denne saken viser det motsatte

I Kristins forløp ved DPS Strømme har vi sett:

• at pasientens forsøk på å korrigere feil blir møtt med avvisning

• at spørsmål om journal, diagnoser og beslutningsgrunnlag blir skjøvet unna

• at dialog erstattes av interne vurderinger uten innsyn

• at tillit omtales som noe som “forsøkes gjenopprettet”, uten faktisk involvering

• at behandlings alliansen bryter sammen, uten at dette fanges opp eller adresseres på noe nivå i behandlings- eller ledelses linjen.

• at pasient og pårørende må bruke måneder, advokat og Statsforvalter for å få vurdert helt grunnleggende rettigheter

Dette står i direkte kontrast til det faglige idealet som formidles i litteraturen av samme ledelse. Som påpekt i referatet som SSHF selv har skrevet, så er det også påpekt at det foreligger lydopptak av alle timer med behandleren, disse har han ikke ønsket å få inn for å kunne se mot journalen og behandleren som det klages på. Det innebærer i praksis at dersom han hører på dem, så vil han se at ting har virkelig gått galt, og må ta affære, men ved å ikke ta hensyn til dem, så holder han seg på en god armlengdes avstand. Altså han beskytter systemet, ikke pasienten. Men han skriver bøker om godt arbeid i psykiatrien.

Ironien er åpenbar:
Det skrives om å skape rom for hverandre – samtidig som rommet i praksis lukkes.
Det undervises i nærhetsetikk – samtidig som pasienten møtes med distanse, trenering og systemvern.
Det advares mot at ekspertene får monopol på språket – samtidig som pasientens egne ord mister verdi og omtolkes eller ignoreres.

Hvorfor dette er relevant

Dette handler ikke om personangrep.
Det handler om ansvar og troverdighet.

Når en avdelingsleder både:

• har makt over pasientforløp og journaler

• er journalansvarlig

• og samtidig er med på å forme faglig forståelse av psykisk helsearbeid gjennom lærebøker

…da blir avstanden mellom teori og praksis et spørsmål om systemisk svikt, ikke bare enkeltfeil.

Hvis idealene ikke etterleves i egen praksis, reiser det et ubehagelig, men nødvendig spørsmål:

👉 Hva slags verdi har faglige idealer, hvis de ikke gjelder når pasienten faktisk trenger dem?