Hva saken egentlig gjelder

Den korte versjonen?
Tre ting:

1) Et behandlingsforløp som skled fullstendig ut.
2) En sykehus ledelse som ignorerer feil, ansvar og pasientsikkerhet.
3) Et forløp der lovverk, retningslinjer og Nasjonale pasientforløp blir ignorert.

Under alt av detaljer, datoer, journalnotater og svarbrev ligger disse to grunnproblemene som har fulgt saken fra start til slutt.

1. Hvordan behandlingsalliansen brøt sammen

Fra våren 2024 til våren 2025 var Kristin i et utrednings- og behandlingsforløp ved DPS. Det startet greit – men utviklet seg raskt til noe som hverken var faglig forsvarlig, tillitsskapende eller i tråd med nasjonale anbefalinger.

Diagnoser satt på feil grunnlag

Behandleren la til diagnoser som ikke ga mening for Kristin, og som hun utfordret på en ryddig måte.
Journalføringen var uklar, mangelfull og til tider overdrevet på en måte som endret hvordan Kristin fremsto.
Diagnostisk Team baserte sine vurderinger på disse notatene – noe som gjorde startpunktet for hele forløpet skjevt.

For ordens skyld: Ekstern spesialist fjernet senere flere av diagnosene DPS satte. Det bekreftet i ettertid at Kristin hadde helt rett i at noe var galt.

En behandler som gjorde seg utilgjengelig for korrigering

Når Kristin forsøkte å følge anbefalt praksis:

være ærlig,
stille spørsmål,
be om involvering av fastlege,
be om at samboer deltar i time,
be om gjennomgang av diagnosene,

…så svarte behandleren med å stramme inn, avvise og rett og slett ta ting personlig.

Det mest alvorlige eksemplet er journalnotatet hvor behandleren skriver

“jeg opplever meg devaluert”

— et uttrykk for en emosjonell reaksjon, ikke et klinisk funn.

Samtidig finnes det lydopptak som dokumenterer:

nedlatende tone
press på behandlingsvalg (gruppe)
motstand mot involvering av fastlege og pårørende
at Kristin etter hvert bare jattet med, fordi hun ventet på evalueringsmøtet for å få byttet behandler

Inkonsistent og foreldet forståelse av mestring og rekreasjon

I utredningsfasen beskrev Kristin hvordan hun, etter råd tidlig i forløpet, benyttet puslespill som en form for avkobling. Dette ble møtt med positiv respons.

Senere i forløpet beskrev hun at hun hadde begynt å bruke dataspill som tilsvarende avkobling. Denne gangen reagerte behandleren med spørsmålet: «Burde jeg bli bekymret?»

Forskjellsbehandlingen er vanskelig å forstå faglig. Både puslespill og dataspill er anerkjente former for rekreasjon og kognitiv avkobling, og benyttes i dag også eksplisitt innen psykisk helsearbeid. En slik reaksjon fremstår derfor mer som uttrykk for personlige holdninger enn for faglig vurdering.

I kombinasjon med nedlatende verbal tone og irettesettende håndgestikulering, fremstår dette lite forenlig med rollen som psykiatrisk sykepleier, og bidro ytterligere til å svekke behandlingsalliansen.

Dette er et klassisk sammenbrudd i behandlingsalliansen — men i stedet for å håndtere det profesjonelt, gikk prosessen videre fra dårlig til verre.

2. Evalueringsmøtet – og starten på problem nummer to

Før evalueringsmøtet ba Kristin om å ta med samboer. Behandleren sa blankt NEI.
Deretter hadde DPS interne drøftinger, og plutselig var det JA likevel. Ikke fordi de ønsket åpenhet, men fordi de tydeligvis forsto at situasjonen var faglig låst.

På møtet dukket fungerende enhetsleder og teamleder opp for å “skjerme” behandleren.

Der kom budskapet som satte tonen for resten av saken:

“Du kan ta gruppebehandling – eller la være.”

Ingen helsefaglig begrunnelse. Ingen gjennomgang av diagnoser. Ingen vurdering av risiko, funksjon eller pasientens eget innlegg.
Bare: “Dette er det vi har bestemt, vi ser på kost/nytte”

Heldigvis var advokat til stede – men det hjalp ikke stort. DPS hadde allerede låst dørene rundt eget syn.

Dette møtet er starten på del 2 av problemet:

Ledelsen som ignorerer alt som er dokumentert

Etter møtet startet en lengre periode med:

manglende svar
manglende korrigering av journalfeil
avvisning av spørsmål om avgjørelsesgrunnlag
feil bruk av lovhenvisninger
og en passiv Statsforvalter som følger de nye retningslinjene om “tillit til helseforetaket selv”

Når ledelsen blir forelagt:

feil diagnoser
feil journalføring
manglende involvering av fastlege
manglende drøftinger
og ingen medisinsk begrunnelse for gruppebehandling

…så nekter de å kommentere noe av det. Ikke én faglig refleksjon. Ikke én korrigering.

I stedet:

skyver de behandlerens feil under teppet,
avviser innsyn i avgjørelsesgrunnlaget,
og forsøker å fremstille alt som “pasientens misforståelse”.

Dokumentasjonen på nettsiden viser noe annet.

3. Når lover, regler og veiledere blir ignorert

Det er her DPS Strømme gjør det faglig og systemisk uholdbart.

DPS skal følge:

Nasjonalt pasientforløp for psykiske lidelser
Pakkeforløp for psykisk helse
Helsepersonelloven
Spesialisthelsetjenesteloven
Journalforskriften
Nasjonale veiledere for utredning og behandling

Dette er ikke “anbefalinger”. Dette er krav til forsvarlighet, dokumentasjon og involvering.

I Kristins forløp skjedde følgende brudd, punkt for punkt:

Manglende behandlingsplan

Nasjonale pasientforløp krever behandlingsplan.
DPS Strømme laget en i starten, men ved overgang fra utredning til behandling, skal en ny opprettes, ble ikke gjort, Kristin etterlyste dette, og ble avfeid av behandleren.

Manglende involvering av fastlege og pårørende

Lovverket er krystallklart: pårørende skal involveres når pasienten ønsker det.
Fastlege skal informeres og delta ved behov.

Begge deler ble aktivt motarbeidet. Når det ble påpekt så svarer fungerende enhetsleder «Når det gjelder involvering av pårørende er det ikke vanlig at verken pårørende eller fastlege konsulteres», her er svaret man fikk.
Det er jo merkelig at loven og veiledere sier en ting, imens behandler og fungerende enhetsleder aktivt går imot loven / reglene / veilederne. Det viser jo en total mangel på respekt for pasientens rettigheter og loven.

Journalføring som ikke oppfyller lovkrav

Journalforskriften krever korrekte, etterprøvbare og nøkterne beskrivelser.
Her er det dokumenterte feil, overdrivelser og emosjonelle formuleringer.

Behandlingsvalg uten medisinsk begrunnelse

Gruppebehandling ble påtvunget uten:

funksjonsvurdering
diagnosegjennomgang
vurdering av indikasjon
faglige argumenter

Alt er i strid med veiledere og nasjonale forløp.

Avvisning av innsyn, presiseringer og korrigeringer

Når pasient og pårørende forsøkte å vise til lovverk og veiledere, ble alt møtt med:

unnvikelse
manglende svar
feil lovtolking
henvisning til interne vurderinger som ikke forelå i journal

Dette er kjernen i systemsvikten: lovverket ble nevnt – men aldri fulgt.

Det siste nå er at Statsforvalteren faktisk har gitt en liten «korreks» til avdelingslederen, en liten «du har ikke gjort jobben din etter loven, så nå sender vi papirene tilbake til deg, så får du se å gjøre den ordentlig», ironien er jo at da går avdelingslederen rett på med «på grunn av sykdom kan ikke saken behandles før januar / februar«

Så hva handler denne nettsiden om?

Den handler om retten til korrekt behandling.
Den handler om retten til å bli hørt.
Den handler om hvordan et DPS-forløp kan gå galt når behandleren låser seg – og ledelsen ikke ønsker å se feil.

Og den handler om hvordan pasienter og pårørende står fullstendig uten beskyttelse når systemet velger å lukke øynene.

Dette er ikke et “angrep på helsevesenet”.
Dette er en dokumentert gjennomgang av hva som faktisk skjedde – og hvorfor det ikke skal få skje med andre.