Refleksjonsnotat – Tunnelsyn / Confirmation-bias

Når tunnelsynet flytter seg oppover

Vi har tidligere skrevet om det vi opplevde som tunnelsyn i behandlingen ved DPS Strømme.
Etter hvert har vi begynt å lure på om problemet ikke stoppet i behandlingsrommet.
For noe av det samme mønsteret mener vi nå å kunne se i måten ledelsen håndterer saken på.

Når pasienten utfordrer forståelsen

Gjennom behandlingsforløpet opplevde Kristin at behandleren ganske tidlig dannet seg bestemte oppfatninger om hva som var problemet.
Det er selvfølgelig en del av jobben til en behandler å danne hypoteser og gjøre faglige vurderinger.
Problemet oppstår dersom hypotesen blir så sterk at informasjon som utfordrer den ikke lenger utforskes med særlig nysgjerrighet.
Kristin begynte etter hvert å stille spørsmål.
Hvorfor dette behandlingsfokuset?
Hvorfor disse diagnosene?
Hvorfor ble medikamentbruken stadig problematisert?
Hvorfor ble spørsmål om behandlingsplan og videre forløp tolket som et behov for kontroll?

Vår opplevelse var etter hvert at spørsmålene i seg selv nesten ble en del av problembeskrivelsen.

I stedet for:
«Kan pasienten ha et poeng?»

ble det stadig mer:
«Hvorfor har pasienten behov for å stille disse spørsmålene?»

Det er en liten forskjell språklig, faglig kan den være enorm.

Så begynte vi å stille spørsmål ved journalen

I august 2025 tok vi problemene videre til ledelsen.

Vi mente journalen flere steder ga et forenklet og skjevt bilde av behandlingsforløpet. Kristin opplyste samtidig at hun hadde lydopptak som kunne brukes til å kontrollere hva som faktisk hadde skjedd.
Avdelingssjef Arne Thomassen erkjente selv hvor sårbart dette var: Når journalen senere brukes som beslutningsgrunnlag, er det det som står skrevet der man tar stilling til.
Likevel ble ikke lydopptakene innhentet og brukt til å undersøke journalen.

Først etter videre klagebehandling kom det rettelser.
Da vi fortsatt mente at gjennomgangen var utilstrekkelig, var inntrykket etter hvert at DPS mente at nok var nok – journalen var gjennomgått, korrigeringer var gjort, og pasienten kom tilsynelatende aldri til å bli fornøyd.

Så kom Statsforvalteren.
De opphevet deler av DPS’ avgjørelse og konstaterte at sykehuset ikke hadde gjort de undersøkelsene klagen ga grunn til.
Åtte journalnotater måtte undersøkes på nytt.

Og denne gangen skulle lydopptakene faktisk brukes.

Og merkelig nok kom det flere endringer

Det interessante er hva som skjedde da DPS faktisk gjorde den undersøkelsen vi lenge hadde etterlyst.
Det kom flere korrigeringer.

Dermed blir det vanskeligere å opprettholde forestillingen om at problemet først og fremst var en pasient som aldri kunne bli fornøyd.
Det var faktisk mer å finne.
Men samtidig begynte det å skje andre ting som gjør oss stadig mer undrende over hvordan ledelsen arbeider med denne saken.
En gammel diagnose, som for lengst var vurdert og ikke videreført, skal plutselig hentes frem igjen og føres inn i eldre journalnotater.

En diagnose som for lengst var sendt på varig ferie, ser altså plutselig ut til å ha fått returbillett av Avdelingsleder Arne Thomassen

Og når DPS nå skal korrigere journalen fra et møte hvor en psykologspesialist skal ha vurdert Kristins begrensede medikamentbruk som uproblematisk eller ikke bekymringsverdig, velger Thomassen en annen formulering:

Medikamentbruken skal i stedet beskrives som at den «ikke vurderes å stå i veien for terapi».

Det kan selvfølgelig være det psykologspesialisten faktisk mente.

Men den aktuelle delen av møtet finnes ikke på lydopptaket.

Og da blir fremgangsmåten interessant.
Ved uenighet om hva som faktisk ble sagt, kunne man forsøkt å hente inn flere uavhengige holdepunkter fra personer som deltok i møtet.

I stedet presenteres en ny formulering uten at brevet forklarer hvilket faktisk grunnlag den bygger på.

Igjen sitter vi med den samme følelsen:

Hvor er nysgjerrigheten på om pasientsiden faktisk kan ha rett?

Confirmation bias stopper ikke nødvendigvis hos behandleren

Det er dette som gjør saken interessant utover vår egen konflikt med DPS.

Confirmation bias handler ikke nødvendigvis om at noen bevisst bestemmer seg for å ignorere informasjon.

Det kan være langt mer subtilt.

Man etablerer en forståelse.

Deretter vurderes ny informasjon gjennom den forståelsen.

Opplysninger som passer inn, oppleves naturlige.

Opplysninger som ikke passer inn, forklares, omformuleres eller tillegges mindre betydning.

Og når den første forståelsen allerede ligger dokumentert i journalen, kan den spre seg videre.

Fra behandler.

Til diagnostisk team.

Til nye behandlere.

Og til slutt til ledelsen som senere skal undersøke om den opprinnelige forståelsen var feil.

Da risikerer organisasjonen å ende opp med å bruke dokumentasjonen som kritiseres, som utgangspunkt for å avgjøre om kritikken av dokumentasjonen er riktig.

Det er en ganske effektiv sirkel.

Her gikk det fra ansvarlig behandler, opp til teamleder og daværende enhetsleder Cathrine Sangereid, videre til avdelingsleder Arne Thomassen, og videre opp til klinikkdirektør Vegard Øksendal Håland

Og så kommer den ubehagelige tanken

Etter den siste utviklingen har vi også begynt å stille oss et mer ubehagelig spørsmål:

Når går faglig og administrativ motstand mot kritikk over til noe som utenfra begynner å ligne gjengjeldelse?

Vi påstår ikke at det er det som skjer.

Vi kan ikke dokumentere motivet til Arne Thomassen eller andre ved DPS.

Men tidspunktet og utviklingen gjør at spørsmålet melder seg.

Pasienten klager.

Ledelsen avviser mye av kritikken.

Pasienten fortsetter.

Statsforvalteren griper inn og konstaterer mangler ved DPS’ behandling av saken.

DPS blir pålagt å gjøre jobben på nytt.

Og midt i denne nye gjennomgangen dukker plutselig en gammel, ikke videreført diagnose opp igjen og skal føres bakover i journalen.

Samtidig blir en opplysning som potensielt svekker den tidligere problematiseringen av medikamentbruk, formulert på en måte som er betydelig mindre kategorisk enn pasientsiden mener den opprinnelig ble uttrykt.

Hver av disse hendelsene kan isolert sett ha en helt ordinær forklaring.

Men samlet begynner de å danne et mønster vi synes det er vanskelig å overse.

Evnen til å spørre: «Kan vi ha tatt feil?»

Det er kanskje dette hele saken etter hvert koker ned til.

Vi forventer ikke at DPS automatisk skal være enig med pasienten.
Vi forventer heller ikke at enhver klage skal føre til at faglige vurderinger kastes over bord.

Men vi forventer at et helsevesen som blir presentert for informasjon som utfordrer egne vurderinger, klarer å stille et helt grunnleggende spørsmål:

Kan vi ha tatt feil?

Det spørsmålet savnet vi hos behandleren.
Etter snart tre år med saken begynner vi dessverre å lure på om vi savner det samme spørsmålet hos ledelsen.

For dersom en organisasjon bare korrigerer seg når Statsforvalteren tvinger den til å se en gang til, samtidig som nye opplysninger stadig synes å bli tilpasset den eksisterende forståelsen, er det legitimt å spørre om vi ikke lenger bare ser tunnelsyn hos én behandler.

Kanskje har tunnelsynet flyttet seg oppover i systemet.

-Bent