Refleksjonsnotat: Når systematisk sendrektighet blir en arbeidsform

(…og når pasienten med pårørende må være den mest arbeidsomme aktøren i rommet)

Det er én ting som går igjen i hele forløpet med DPS Strømme: Ingenting skjer før det har utsatt, dyttet, ignorert eller bortforklart seg selv frem til neste kalenderuke, neste ferieavvikling eller neste «sykdom».

Klagen ble sendt i juni. Innenfor normal forvaltningsskikk skulle saken vært behandlet raskt, saklig og skriftlig. I stedet fikk vi:
– Ferieavvikling → to måneder utsettelse
– Pålegg fra Statsforvalteren → ytterligere utsettelse pga. sykdom
– Enkel forespørsel om skriftlig avgjørelsesgrunnlag → avvist
– Krav om journalretting → avvist med «vi har ikke ressurser»

Det mest forvirrende er kanskje at dette er en avdeling som stadig forteller pasienten at pasienten må gjøre mer, mens avdelingen ikke klarer å gjennomføre helt grunnleggende plikter som følger av lov, forskrifter og Statsforvalterens pålegg.

Hvorfor skjer ingenting før vi purrer – og purrer – og purrer?

Hva er det som gjør at avdelingslederen aldri ser ut til å ha tid?
Er det elendige rutiner? Elendige arbeidsvaner? Elendige prioriteringer?
Det er vanskelig å tolke det som noe annet enn en kultur som flyter nedover:

– Teamleder signerer feilaktige epikriser.
– Fungerende enhetsleder klarer ikke gi et korrekt svar på et helt ordinært krav om avgjørelsesgrunnlag.
– Behandler «opplever seg devaluert» av helt legitime spørsmål.
– Avdelingssjefen selv svarer «de du har klaget på kjenner seg ikke igjen i klagen»,  som om det noen gang i historien har vært et gyldig faglig motargument.

Og når har noen gang noen som får en klage mot seg sagt «åja, alt dette stemmer selvfølgelig, jeg har vært idiot og rota det til»

Når ledelsen ikke kjenner seg igjen i realitetene, er det ikke rart at de ansatte ikke gjør det heller. Kulturen skapes ovenfra.

En strategi: uthaling som arbeidsmetode?

Sett utenfra kan det nesten se ut som en bevisst strategi:
Slit ut pasienten.
Lag nok friksjon, nok forsinkelser, nok tåkeprat – så gir mange seg til slutt.

Google-anmeldelsene peker i samme retning: samme mønster, samme passivitet, samme manglende ansvarlighet. Dette er ikke et enkelttilfelle. Dette lukter praksis.

Og så: Det berømte gruppetilbudet

Gjennom hele forløpet dukker den samme replikken opp, nesten på autopilot:
 «Du kan ta gruppe, eller så sier vi farvel.»

Møtet 22.05.2025: «Gruppe eller farvel.»
Møtet 25.08.2025: «Gruppe eller farvel.»
Brev etter ekstern utredning (som avviste tilstedeværelse av PF-diagnosen): «Gruppe eller farvel.»

Dette til tross for:
– Gruppen er, slik vi har forstått det, en gruppe for personlighetsforstyrrelser.
– Personlighetsforstyrrelse ble avvist av ekstern spesialist.
– Teamleder selv sa gruppen jobber med «slike problemstillinger som personlighetsforstyrrelser».

Så da gjenstår et lite spørsmål:
Hvorfor presses pasienten inn i et behandlingstilbud som ikke matcher diagnosene – samtidig som DPS nekter å gjennomføre helt standard plikter som å rette journalen, begrunne avgjørelser og følge Statsforvalterens pålegg?

Oppsummering

Når man legger puslespillet på bordet, fremstår bildet ganske tydelig:
Dette er ikke enkeltsvikt. Det er en arbeidsform – en som kjennetegnes av utsettelser, ansvarsfraskrivelse og et konstant press på pasienten om å akseptere feil behandling eller gi opp helt.