Behandler forteller at hun har diskutert hypokondri-diagnosen på nytt med det diagnostiske teamet, og at de fastholder den. Samtidig fortsetter hun å presse på for at jeg skal delta i gruppeterapi, og ønsker at jeg skal starte i en sosial fobi-gruppe.
Gjennom hele utredningen har fastlegen min ikke blitt involvert, noe jeg opplever som merkelig – særlig fordi fastlege faktisk er nevnt i behandlingsplanen fra 03.07.24 under punktet «Involvering av pårørende og/eller andre». Jeg spør behandler om fastlegen vil bli informert om diagnosene, og får et vagt svar: «Etter hvert skal hun vel det.» Jeg ber derfor i timen om at det sendes en melding til fastlegen min med oversikt over diagnosene, og først da blir det gjort.
Igjen må jeg forklare hvorfor jeg er skeptisk til gruppeterapi. Jeg stiller spørsmål ved prioriteringen, fordi andre deler av utredningen framstår som langt viktigere å ta tak i først. Jeg spør også hva som skjer dersom gruppeterapi ikke fungerer, og viser til hva psykologspesialisten sa i vurderingssamtalen 29.05.24. Behandler har ikke noe klart svar – bare et: «Ja, hva skjer da. Vi må se hva som skjer da.» Det skaper ingen trygghet, spesielt ikke når jeg allerede har opplevd et år med usikkerhet og kamp for å få hjelp.
Gjennom flere timer opplever jeg et tydelig og vedvarende press om å begynne i gruppeterapi. Jeg har sagt utallige ganger at jeg ikke ønsker det, men jeg føler ikke at hun lytter. Hvorfor spørre meg om hvor jeg føler at «skoen trykker» hvis det likevel ikke skal bli lyttet til? I stedet fortsetter hun å argumentere for at gruppeterapi er «det beste for meg», uten å vise reell forståelse for mine innvendinger eller min egen vurdering av hva jeg trenger.
Etter hvert sitter jeg igjen med en følelse av at jeg egentlig ikke har noe valg – at dersom jeg sier nei, kan jeg risikere å miste videre hjelp. Det ligger der som en underliggende beskjed, selv om det ikke uttales direkte.
På et tidspunkt sier behandleren:
«Det som går an å gjøre, jeg sier ikke at vi skal gjøre det, for det er du som skal ha motivasjonen. Det går an å sende en søknad, og så ligger den der. Og så kan vi begynne å jobbe med de andre tingene. Eller hvis du ikke er motivert, så må man la være.»
For meg oppleves dette som kulminasjonen av flere timer med press. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å forklare hvordan jeg opplever situasjonen, uten å føle meg hørt. Over tid har det bygget seg opp en tydelig følelse av at uansett hva jeg sier, ender vi på samme sted: gruppeterapi. Det føles som et snikende press mot en behandlingsform jeg ikke har tro på, kombinert med et ansvar som skyves over på meg dersom jeg sier nei. Jeg sitter igjen med inntrykket av at mine innspill ikke tillegges vekt, og at min vurdering ikke tas på alvor.