Om pårørenderollen og DPS
Normalt blir pårørenderollen krevende fordi sykdommen er krevende. Man møter en partner som strever, og som pårørende står man i det – støttende, tilstede, praktisk og emosjonelt. Det er tøft, men det er forventet tøft.
I denne saken er det motsatt:
Den tyngste delen av pårørenderollen har ikke vært Kristins plager, men kampen mot selve helseforetaket.
Mens andre deler av spesialisthelsetjenesten ofte er inkluderende og tydelige på å støtte både pasient og pårørende, har vi i poliklinikken ved DPS opplevd det stikk motsatte:
– Pårørendeinvolvering ble avvist gang på gang.
– Når pårørende tok kontakt, lød svaret: «Hør med kommunen, vi bistår ikke.»
– Behandlingsforløpet ble uforutsigbart, dårlig koordinert og uten rom for samarbeid.
– Dermed ble det ikke bare en pasient som ble stående alene – men også pårørende.
«DPS anerkjenner at det er vanskelig å ha en pårørenderolle i denne saken»
Når DPS selv skriver: «DPS anerkjenner at det er vanskelig å ha en pårørenderolle i denne saken», i brevet, så er det riktig.
Men det som gjør rollen vanskelig, er nettopp hvordan DPS selv har håndtert saken. Dette er ikke en “vanskelig situasjon” som bare har oppstått – den er skapt av manglende involvering, manglende kommunikasjon og et behandlingsløp som har gjort det mer krevende å støtte partneren, ikke mindre.
Å være pårørende her har ikke handlet om å støtte en syk partner – det har handlet om å stå imot et system som skulle ha vært en støtte, men som i stedet ble en ekstra belastning.