Dette er den femte timen, og når vi skal sette opp neste time spør jeg om det blir en evalueringstime, fordi jeg ønsker å ha med meg noen til den timen. Samtalen utarter seg slik:
Behandler: «Hvem vil du ha med deg?»
Jeg: «Samboeren min f.eks. Så da er det greit å vite om det er neste time det er evaluering eller ikke.»
Behandler: «Nå ble jeg litt usikker på det. Kan vi sette opp i første omgang uten samboeren din? »
Jeg: «Vanlig time, da? Ikke evaluering?»
Behandler: «Altså vi kan jo…. Hva er det som gjør at du vil ha med deg han?»
Jeg: «Greit å få hans perspektiv.
Behandler: «Ja, han. Men evalueringen har jeg lyst å ha alene med deg. Men at han er med på en time, det kan han jo.»
Jeg: «Er det noe grunn for at han ikke kan være med på evalueringen? Det er liksom det som er vitsen.»
Behandler: «Jeg tror ikke vi kan diskutere det nå for jeg må videre.»
Ny time blir satt opp til 22.05.
Behandler: «Så hvis du kommer alene da, så får vi heller snakke om det i timen.»
Jeg: «Ok, så da er det ikke evaluering neste gang da?»
Behandler: «Nei altså vi må jo snakke om hvordan det går Kristin, men jeg hører at du også vil ha med deg samboeren din ikke sant?»
Jeg: «Ja. »
Behandler: «Ja, men neste gang gjør du ikke det. Bare sånn at vi kan snakke mer om det.»
Jeg: «Om at jeg vil ha han med meg?»
Behandler: «Jamen tida er ute, skjønner du det?»
Jeg: «Ja, men hvis jeg ønker å ha han med.»
Behandler: «Ja jeg ser det.»
Jeg: «Så kan jeg vel ha han med?»
Behandler: «Kan vi ta stilling til det neste gang?»
Jeg: «Ja, vi kan ta det neste gang.»
Behandler: «Jeg sier ikke at du ikke, men neste gang kommer du alene ikke sant?»
Jeg: «Da er det bare greit å vite at det ikke blir evaluering neste gang men ganga etter det igjen.
Behandler: «Jeg kan ikke love det, men det kan være at vi må snakke om hvordan ting går ikke sant og sånn.»
Og sånn går det – igjen og igjen. Jeg får aldri noe konkret svar på det jeg spør om. Når jeg går ut av timen, vet jeg fortsatt ikke om neste time faktisk blir evaluering, eller når det eventuelt skal skje.
Det jeg derimot vet, er at pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 sier helt tydelig:
«Dersom pasienten eller brukeren ønsker at andre personer skal være til stede når helse- og omsorgstjenester gis, skal dette som hovedregel imøtekommes.»
Jeg forstår derfor ikke hvorfor dette skal gjøres så vanskelig. Det er en lovfestet rett – ikke noe jeg må forhandle meg til.
Dette virker ikke bare som en motvilje mot pårørende. Det samme gjelder fastlegen. Det legges tydelig opp til å unngå enhver form for involvering som pasienten faktisk har rett på.
Ironisk nok står det i flere vurderingsnotater: «Oppfølging/involvering: fastlege.»
Men fastlegen har verken blitt kontaktet, spurt eller trukket inn i noe som helst. Selv når jeg ber eksplisitt om at behandleren kontakter fastlegen for å avklare konkrete spørsmål, skjer det ingenting.
Alt peker i samme retning: Behandleren vil eie fortellingen alene.
Journalen, vurderingene, konklusjonene og forløpet – alt skal tegnes med én penn.
Og da gjelder det å holde både pårørende og fastlege utenfor, slik at ingen andre kan korrigere bildet som bygges opp.