Møte med DPS Gruppeteam – forståelse i rommet, usikkerhet i etterkant

Den 12. januar 2026 hadde vi møte med DPS Gruppeteam ved Midtre Agder DPS. Til stede var overlege og psykologspesialist. Kristin deltok som pasient, med meg som pårørende.

Møtet var satt til 45 minutter, men de hadde satt av god tid og det ble en time, og det ble faktisk brukt den tiden. Det i seg selv var et positivt signal. Det var rom for dialog, og samtalen bar ikke preg av hastverk eller ferdigkonkluderte svar.

Et møte som opplevdes annerledes

Tilliten til DPS som system er sterkt svekket etter tidligere hendelser i forløpet. Likevel er det viktig å være presis: dette møtet skilte seg fra tidligere møter.

Behandlerne i gruppeteamet fremsto gjennomgående respektfulle, lyttende og genuint interesserte i å forstå Kristins situasjon – ikke bare slik den fremstår i møte, men slik den faktisk arter seg i hverdagen.

Et sentralt tema i møtet var nettopp dette skillet:

  • hvordan Kristin kan fremstå relativt samlet i korte, krevende møter

  • kontra hvordan hun fungerer i dagene før og etter, med betydelig utmattelse, funksjonsfall og økt symptomtrykk

  • hvor hardt Kristin faktisk er påvirket av situasjonen, hun ønsker hjelp, hun har ropt og skreket i 2 år for å få hjelp uten hell

Dette er en dynamikk som tidligere i forløpet i liten grad har blitt tillagt vekt.

Temaene som ble berørt

Samtalen gikk raskt dypere enn det man ofte ser i kartleggingsmøter. Det ble snakket åpent om:

  • sorg, skam og emosjonell belastning

  • oppvekst og relasjonelle erfaringer

  • hvordan sårbarhet og gråt tidlig ble negativt ladet

  • tillitsbrudd – både i privatlivet og i møte med behandlingsapparatet

  • tap av funksjon og identitet over tid

Det ble tidlig tydelig for behandlerne at problematikken er kompleks og dyptgripende, og at den berører temaer som krever trygghet, stabil relasjon og rom for individuell bearbeiding.

Begge behandlerne ga uttrykk – direkte og indirekte – for forståelse av at gruppeterapi per nå fremstår lite egnet.

Viktig avklaring – og viktig begrensning

Mot slutten av møtet ble det presisert at gruppeteamet ikke har beslutningsmyndighet. Deres mandat er å vurdere egnethet for gruppeterapi, ikke å fatte vedtak om videre behandlingsløp.

Med andre ord:
Møtet bidro til økt forståelse, men ingen beslutning.

Det store MEN-et

To forhold som vil være avgjørende videre

I vurderingen av hva dette møtet faktisk kan føre til, er det to forhold som veier tungt.

For det første er vi ikke blinde for betydningen av hvordan møtet blir dokumentert. Tidligere i forløpet har vi sett at mangelfull, skjev eller selektiv journalføring har fått reelle konsekvenser for videre vurderinger. 
Vi legger derfor, inntil videre, til grunn at det utarbeides et faglig redelig og dekkende notat fra dette møtet. Det er et premiss, ikke en selvfølge, men tvilen kommer i denne omgang behandlere i gruppeteamet til gode.

Den andre faktoren er mer krevende.

Den endelige vurderingen ligger hos avdelingssjefen. Historikken i saken gir dessverre begrenset grunn til tillit her. Det er et tydelig mønster hvor imøtekommenhet i formulering ikke nødvendigvis har samsvart med faktisk praksis. Teori og praksis har, gjentatte ganger, vist seg å sprike betydelig.

Dette gjør at utfallet av den varslede «nye vurderingen» fortsatt fremstår høyst usikkert – uavhengig av kvaliteten på selve møtet. Erfaringen tilsier at reell kursendring ikke kan tas for gitt, selv når nye faglige innspill foreligger.

Avslutning

Møtet med gruppeteamet var, isolert sett, et godt møte. Det viste at det finnes fagpersoner i systemet som evner å lytte, forstå kompleksitet og se mennesket bak journalen.

Samtidig gjenstår det avgjørende spørsmålet:
Vil denne forståelsen få konsekvenser i handling – eller stoppe ved referatet?

Det er dessverre først når vurderingen foreligger skriftlig, at vi får svaret.