Jeg har gjentatte ganger bedt om en konkret bekreftelse på at jeg faktisk skal få behandling, men får bare til svar at «det pleier vi ikke å gi». Når jeg forsøker å forklare at dette handler om trygghet og forutsigbarhet etter et år med uforutsigbarhet, får jeg i tillegg høre at jeg har «mye kontrollbehov». Kommentarene gjentas flere ganger i ulike timer. Jeg opplever meg avvist, misforstått og stemplet – ikke møtt.
Til tross for flere runder med forklaring om hvorfor en enkel bekreftelse ville gitt ro, blir ønsket mitt avvist hver gang, selv etter timer med samtaler om akkurat dette.
Til slutt ser samboeren min at jeg ikke kommer noen vei. Han kontakter DPS direkte og sender en e-post der han forklarer hvorfor en slik bekreftelse er viktig – både for at behandlingen skal kunne komme ordentlig i gang, og for at jeg skal få den tryggheten jeg trenger.
Da skjer det jeg nesten ikke tror på lenger: plutselig kommer bekreftelsen. Når en pårørende ber om det, er det helt uproblematisk. Da finnes det ingen «vi pleier ikke å gi det»-regel, og ingen bekymring for «kontrollbehov».
For meg sier dette mye om hvordan DPS møter pasienter. Når jeg selv ber om noe enkelt og legitimt, blir jeg avvist, bagatellisert og stemplet. Når det samme ønsket kommer fra noen andre, ordnes det uten diskusjon.