Jeg trengte hjelp – og mistet tilliten

Det vanskeligste et menneske kan si er: jeg trenger hjelp.

Denne nettsiden inneholder mange dokumenter. Brev som er nøye gjennomtenkt og formulert med saklighet og presisjon, nettopp for ikke å fremstå emosjonell. Tekster skrevet for å bli lest og vurdert innenfor et system.
Det som ikke synes i disse dokumentene, er hvordan dette faktisk har vært å stå i for meg – som pasient. Tankene som har kvernet. Reaksjonene i kroppen. Hva det gjør med et menneske å leve i en prosess der man hele tiden må forklare seg på nytt, veie ordene sine og forsøke å være «ryddig», også når det indre er alt annet enn ryddig.
Bak disse brevene sitter det mennesker. Jeg som pasient, Bent som pårørende. To personer som har levd dette i hverdagen de to siste årene, ikke bare på papiret. Med dette innlegget ønsker jeg å forsøke å vise hvordan dette har vært – fra min side, sett fra innsiden.

Jeg har alltid kjent at det var noe. En uro, en tyngde, noe som lå der i bakgrunnen. Men jeg klarte aldri helt å sette fingeren på hva det var – før jeg kom inn i et behandlingsforløp i 2012 som strakte seg over flere år. Individuell behandling. Et forløp som hjalp meg mye. Jeg tør å si at det er en av hovedgrunnene til at jeg lever i dag.

Jeg ser på det slik: Jeg bærer med meg en ryggsekk. En ryggsekk som ble fylt med tunge steiner tidlig i livet, og som fortsatte å bli fylt – stein for stein, år etter år – helt til jeg fikk hjelp. I behandlingen ble noen av steinene tatt ut. Jeg lærte å bære sekken på en annen måte. På en måte som gjorde at livskvaliteten kunne være god.
Ja, det er dager som ikke er gode. Det er faktisk dager som er helt jævlige – dager der sekken kjennes ekstra tung og nesten umulig å bære. Men etter hvert ble den litt lettere igjen. Balansen kom tilbake.

Da dette behandlingsforløpet ble avsluttet, tok fastlegen over oppfølgingen. Og det fungerte. I mange år gikk det greit. Hverdagen var håndterbar. Sekken var der, men jeg bar den.

Helt til det ikke gjorde det lenger.

Da vi sammen vurderte situasjonen på nytt, ble det tydelig at jeg trengte mer hjelp igjen. Vi søkte derfor DPS. Svaret var avslag. Begrunnelsen var at fastlegen gjorde en «god nok jobb».
Månedene gikk. Jeg ble gradvis verre. Sekken ble tyngre og tyngre å bære. Til slutt klarte jeg ikke mer. Det smalt i romjula 2023.
En ny henvisning ble sendt, med epikrise fra ekstern psykolog og uttalelser fra både meg og Bent. Avslaget kom igjen. «Ingenting nytt fremkommer.» Jeg husker fortsatt nøyaktig hvor jeg var da jeg leste det.

Det ble skrevet klage, og jeg fikk tilbud om en kartleggingssamtale. En samtale som allerede ved håndhilsen ga en tydelig følelse av at det ikke ble satt pris på at jeg hadde med meg noen.
Selve samtalen opplevdes som uavklart og utrygg. Kanskje var jeg ekstra var og oppmerksom etter å ha blitt avvist to ganger – det er fullt mulig. Men da referatet fra samtalen kom, ble det tydelig at denne uroen ikke var grunnløs. Referatet inneholdt flere feil, underrapporteringer og utelatelser. Utsagn var gjengitt på en annen måte enn de faktisk ble sagt, og viktige momenter var helt utelatt.
Dette opplevde vi som nødvendig å kommentere.
I etterkant oppdaget jeg også at den som gjennomførte samtalen, hadde vært en del av inntaksteamet som ga meg avslag. For meg reiste det et grunnleggende spørsmål om objektivitet.

Resultatet ble en ny time – denne gangen en vurderingssamtale, en second opinion. Forskjellen var merkbar. Vi ble møtt på en helt annen måte. Med åpenhet. Med respekt. Det ble klart at jeg skulle få hjelp, og at jeg i første omgang skulle kalles inn til utredning.
Derfor kom det som et sjokk da jeg, i første time etterpå, fikk beskjed om at resultatet av kartleggingssamtalen egentlig hadde vært et avslag.
Dette avslaget var aldri blitt kommunisert til meg. Jeg hadde hele tiden trodd at inntaksteamet ennå ikke hadde avgjort saken. I realiteten hadde de allerede gjort det.
Det som gjorde dette ekstra vanskelig, var at dette kom på toppen av en allerede trøblete start.

Det er vanskelig å beskrive hva dette gjør med et menneske. Man er allerede i en sårbar situasjon, med mange følelser, mange tanker og et stort behov for forutsigbarhet og trygghet. Å da ikke bli informert – noe jeg mener jeg burde blitt i vurderingssamtalen/second opinion – om at det faktisk forelå et avslag, opplevdes som en ekstra vondhet. Et lag til med belastning. En ekstra stein i ryggsekken. Midt i noe som allerede var vanskelig å stå i.

Jeg var gjennom en lang utredning. Hele 18 timer varte den. Jeg opplevde den som grundig, og på mange måter nødvendig. Samtidig kjente jeg tidlig på en uro knyttet til hvordan fokuset ble rettet.
Allerede i time nummer tre fikk behandler full oversikt over medisinene mine, gjennom utskrift jeg hadde fått av fastlegen. Den eneste medisinen jeg tar fast, er betablokkere mot hjertebank. Øvrige medisiner tas ved behov, og alltid i tett oppfølging med fastlegen min. Likevel opplevde jeg at behandler tidlig ble svært opphengt i medisinbruken – særlig Valium – på en måte som satte seg i meg og skapte usikkerhet. Jeg uttrykte også at jeg følte meg stemplet som en narkoman, slik hun terpet og problematiserte en medisinbruk som fastlegen min, som har kjent meg i over ti år, aldri har uttrykt bekymring rundt.

Å gå gjennom en utredning er ekstremt krevende. Man må grave i seg selv – i barndom, oppvekst og følelser man kanskje aldri har satt ord på, eller til og med visst at man bar på. Jeg svarte på alt jeg ble spurt om. Ikke fordi jeg følte meg tvunget, men fordi jeg trengte hjelp.
For meg var det aldri et alternativ å holde igjen. Hvis jeg først skulle gjennom noe så tungt, måtte det være med full åpenhet. Å ikke være ærlig ville føltes meningsløst – som å bruke krefter på en prosess uten grunnmur. Jeg ønsket hjelp. Jeg trengte hjelp. Og derfor gjorde jeg det eneste jeg kunne: Jeg svarte så godt jeg klarte, på alt.

Det som ofte ikke blir sagt høyt, er at man i en slik prosess ikke bare blir lyttet til – man blir gransket. Hvordan man sitter i stolen. Hvordan man er kledd. Blikk, mimikk, kroppsholdning. Hvor raskt eller langsomt man svarer. Om man gråter, om man smiler, om man virker samlet når man snakker om det som egentlig er kaotisk på innsiden.
Jeg var smertelig klar over dette under hele utredningen. Jeg er en person som, uavhengig av hvor dårlig jeg har det, møter velkledd og med en ytre ro. Jeg er reflektert, og jeg formulerer meg ofte godt. Nettopp derfor fryktet jeg at dette skulle gå i min disfavør – at ytre kontroll og språk skulle tolkes som indre overskudd.
Denne bekymringen tok jeg opp på forhånd, både med fastlegen min og i de innledende samtalene ved DPS. Jeg var tydelig på at evnen til å møte ryddig og uttrykke meg ikke er det samme som å fungere, og at det ikke må forveksles med psykisk styrke eller stabilitet.

Mot slutten opplevde jeg et stadig sterkere press mot gruppebehandling – allerede før diagnosene var presentert. Det var tydelig at retningen var bestemt.
Jeg fikk til slutt satt fire diagnoser, blant annet sosial fobi og hypokondri. For meg traff disse ikke kjernen av det jeg opplevde som mest belastende, noe jeg også ga uttrykk for da jeg ble spurt om «hvor jeg følte skoen trykket».
Da samtalen begynte å dreie seg om behandling, fortsatte presset i retning av gruppebehandling. Dette til tross for at jeg gjentatte ganger uttrykte bekymring rundt formatet, og ba om en forklaring på hvorfor nettopp denne behandlingsformen ble vurdert som best for meg. Mine innspill ble likevel ikke tatt hensyn til.

Når jeg forsøkte å forstå vurderingene som var gjort – hvorfor diagnosene var satt, og hvilke faglige vurderinger som lå bak – ble spørsmålene mine tolket som et kontrollbehov. Jeg ønsket innsikt. Jeg stilte spørsmål. Den dag i dag har jeg fortsatt ikke fått klarhet i hvordan enkelte av vurderingene ble gjort.

Jeg forsøkte å medvirke – noe jeg både har rett til og behov for – men opplevde gang på gang at selve spørsmålene mine ble gjort til et problem.
Responsen var den samme hver gang: at jeg hadde et kontrollbehov.

I journalen står det skrevet at «det virker som hun vil bestemme og ha kontroll». Det er en tung setning å lese, særlig når jeg vet hva som faktisk lå bak. Hver gang jeg stilte spørsmål ved behandlingsretning og fokus. Hver gang jeg spurte hvorfor fastlegen min eller pårørende ikke var involvert i utredningen, til tross for at de kunne bidratt med viktige perspektiver. Hver gang jeg etterlyste en behandlingsplan – eller bare noe håndfast, ikke nødvendigvis et vedtak, men en bekreftelse på at jeg nå faktisk skulle få hjelp.
Uansett hvor mange ganger jeg forsøkte å forklare at usikkerheten min handlet om opptakten – avslag på avslag, feil og uriktigheter i referatene fra kartleggingssamtalen – ble det avfeid. Stemplet. Forklart bort som kontrollbehov.
I løpet av én time fikk jeg høre tre ganger at jeg hadde et «ekstremt kontrollbehov».

Hva gjør det med et menneske?

Med et menneske som allerede er i en dypt sårbar situasjon. Som er fortvilet over å ha gått på en ny smell. Som har måttet kjempe for å bli hørt og trodd. Som endelig har fått løfte om hjelp – for så å bli møtt med bagatellisering, ignorering og stempling.
Jeg forsøkte å bruke mine pasientrettigheter. I stedet opplevde jeg å bli presset tilbake. Hver rettighet ble møtt med motspørsmål. Hver forespørsel ble gjort mistenkelig. Jeg måtte kjempe i selve samtalene for å få lov til å delta i egen behandling.

Det er vondt. Det er sårt. Det er utmattende. Og det legger en ekstra byrde på et menneske som allerede bærer mer enn nok.
Det er en merkelig erfaring å få sine forsøk på å forstå egen behandling gjort til et personlig problem.

For meg har dette aldri handlet om å styre behandlingen, men om å kunne delta i den. Om å vite hva som skjer, hvorfor det skjer, og hvilke alternativer som faktisk finnes. Når slike spørsmål systematisk blir avfeid, oppstår det en ubalanse i relasjonen – der pasienten gradvis lærer at det tryggeste er å tie og bare godta.
Når jeg i etterkant har lyttet til opptakene fra samtalene, hører jeg det i stemmen min. Øyeblikket der jeg gir opp.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått til bilen etter timene i tårer. Eller hvor mange ganger jeg har gått en tur i skogen for å lufte hodet og gråte ut. Det er hardt å være i behandling – det vet jeg, for jeg har vært i behandling før.
Det jeg har vært gjennom her, det som DPS kaller behandling, oppleves ikke som det for meg. For meg har det vært timer preget av nedverdigelse, bagatellisering, ignorering, overkjøring og press.

Noen vil kanskje kalle det å stille spørsmål om egen behandling – og deretter bli stemplet som å ha «kontrollbehov» tre ganger i løpet av én time – for en hersketeknikk. Andre vil kanskje mene at måten jeg ble møtt på i timene, bærer preg av maktmisbruk. Hva dette juridisk eller faglig sett skal kalles, er ikke opp til meg å avgjøre her – det finnes det andre instanser som tar stilling til. Men én ting vet jeg: Det er ikke i tråd med hvordan de yrkesetiske retningslinjene for helsepersonell beskriver at pasienter skal møtes – med verdighet, respekt og likeverdighet (Fagforbundet, 2025).

Det er en spesiell situasjon å stå i. Det er en maktskjevhet i et behandlingsrom. Jeg er pasient, i en sårbar situasjon. Jeg møter en behandler som skal hjelpe meg, men som samtidig er fagperson og dermed automatisk har en viss makt. I utgangspunktet mener jeg dette er naturlig. Vi er ikke likeverdige i en slik setting, og det skal vi heller ikke være. Men nettopp derfor betyr det så mye hvordan denne makten forvaltes.

Så kan man spørre seg hvorfor jeg ikke bare stoppet behandlingen. Eller hvorfor jeg ikke tidligere gikk til ledelsen. Jeg har stilt meg selv de samme spørsmålene. Svaret er egentlig enkelt: DPS sitter med makten, og jeg var livredd for å ikke få hjelp. Jeg var desperat.
Når jeg var ærlig om hvordan jeg hadde det, og satte ord på tvil og uro, fikk jeg høre at «du må ville ha behandling for å være her». For meg ble dette svært vanskelig. Jeg er vokst opp med at ærlighet kan bli brukt mot meg – og at sårbarhet kan utnyttes. Jeg satt igjen med en følelse av at dersom jeg var ærlig om hvordan jeg faktisk hadde det, kunne det bli brukt mot meg – som et tegn på at jeg ikke ønsket hjelp, og dermed som en begrunnelse for å miste behandlingstilbudet.
Ærlighet, som i utgangspunktet burde være en forutsetning i behandling, ble i stedet noe jeg måtte veie ordene mine rundt.

Samtidig visste jeg at det skulle komme et evalueringsmøte. Der hadde jeg bestemt meg for at Bent skulle være med. Jeg var fullstendig utmattet, og jeg trengte støtte.
Bent kunne også fortelle hvordan jeg faktisk hadde hatt det etter timene. Han har – dessverre kan man si – erfaring fra hvordan jeg var etter timene i tidligere behandlingsforløp. Da jeg fikk beskjed av behandler om at jeg ikke fikk lov til å ha med meg Bent i evalueringen, fordi «den ville hun ha alene med meg», var det dråpen som fikk begeret til å renne over. Jeg var tom og hadde ikke mer ork igjen.

En uke før møtet mottok jeg et brev der det sto at jeg likevel fikk ta med Bent. Samtidig stilte DPS med sitt. Behandler møtte ikke alene, men sammen med teamleder, som også er psykologspesialist, og enhetsleder, som også er psykologspesialist. Nå ønsket hun plutselig ikke lenger å ha evalueringen alene med meg.

Jeg hadde med meg både Bent og advokat. Jeg opplevde at det ikke ble tatt godt imot at advokat var med.
Budskapet i møtet var i realiteten klart: Enten måtte jeg takke ja til gruppebehandling, eller så ville jeg bli skrevet ut. Take it or leave it. Det var ingen reell vilje til å diskutere videre behandling, alternative løsninger eller hvordan mine uttrykte behov kunne ivaretas på andre måter.
Gruppebehandling ble gjentatte ganger fremhevet som særlig egnet for personer med personlighetsforstyrrelse. Etter en omfattende utredning ble det ikke satt noen slik diagnose på meg.

For meg var det i realiteten bare én ting som var positivt med møtet: Teamleder, som også er psykologspesialist, uttalte at medisinbruken min – som behandler gjentatte ganger hadde problematisert og sagt kunne være årsaken til mine utfordringer – ikke var problematisk. Dessverre kom dette for sent. Skaden var allerede gjort. Jeg følte meg allerede stemplet som en narkoman.

Etter møtet ba jeg om innsyn i journalen min. Der fant jeg flere beskrivelser jeg ikke kjente meg igjen i. I tillegg hadde behandler overdrevet medisinbruken min ved å skrive flere steder at jeg tok flere typer medisiner enn jeg faktisk gjorde – til tross for at hun hadde fått en korrekt medisinliste fra fastlegen.
Etter at jeg – under press – takket ja til samtale med gruppeteamet, ble jeg skrevet ut av DPS. Dette fikk jeg ikke vite direkte, men gjennom fastlegen min, som mottok epikrisen bare minutter før jeg selv hadde time hos henne. Vi klaget på denne utskrivelsen. DPS beklaget og omtalte det som en misforståelse.
På dette tidspunktet ble det for mye. Kort tid etter sendte vi en formell klage til DPS, både på behandler og enheten. Det ble kalt inn til møte to måneder senere, til tross for at det ble varslet om funksjonsfall hos meg og behov for rask behandling. Dette ble ignorert. Det samme gjaldt gjentatte påpekninger om journaloppføringer jeg ikke kjente meg igjen i.

Møtet, som ifølge avdelingssjefen skulle handle om å finne løsninger, opplevdes i praksis som en gjentakelse av tidligere budskap – denne gangen med avdelingssjefens fulle støtte. Da jeg spurte om DPS i det hele tatt hadde vurdert om det jeg formidlet kunne stemme, og om mine innspill var tatt med i vurderingen av videre behandling, var svaret nei. Jeg opplevde igjen at det jeg sa ikke ble tatt på alvor.
Jeg hadde også oppdaget flere journaloppslag uten aktiv behandling, som jeg ønsket svar på. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde krav på å vite hvorfor. Ifølge avdelingssjef, som også er journalansvarlig, måtte jeg bare stole på at det forelå et tjenstlig behov.

I dette møtet fikk jeg også høre at jeg var «kommet inn på DPS på nåde». Det var enhetsleder som sa det. I rommet satt det et menneske som hadde kommet til DPS med et ønske om hjelp fordi livet opplevdes tungt og vanskelig. Et menneske som allerede var i en sårbar situasjon, og som gjennom forløpet – slik jeg har opplevd det – hadde blitt møtt med nedverdigelse, bagatellisering, ignorering, overkjøring og press.
Pårørende hadde varslet om funksjonsfall. Om at situasjonen min var blitt verre. Dette ble likevel ikke fulgt opp med tiltak. I stedet fortsatte mønsteret der det jeg formidlet, ikke ble tatt på alvor.

Og så blir det sagt at jeg er «kommet inn på nåde». Jeg klarer fortsatt ikke å forstå hvordan noe slikt kan sies i en behandlingssituasjon – særlig når det kommer fra en psykologspesialist.

For meg fremstod dette møtet som pliktmessig – et møte DPS måtte gjennomføre som følge av klagen, snarere enn et møte preget av et reelt ønske om å finne løsninger.
Jeg gikk ut av møtet med det samme valget som før: gruppebehandling eller utskrivelse. Samtidig ble det understreket at jeg hadde rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. For meg fremstod det som om denne retten kun gjaldt det tilbudet DPS ønsket å gi, ikke reell medvirkning.
Jeg ga tydelig beskjed om at tilliten til DPS nå var borte. På dette tidspunktet hadde oppholdet der også begynt å gi meg fysiske plager.

Kort tid etter ble det, uten forutgående dialog, sendt en henvisning til privatpraktiserende psykiater med ønske om utredning for personlighetsforstyrrelse. Da kjente jeg på en sterk følelse av at man forsøkte å få diagnosen til å passe til behandlingstilbudet som allerede var bestemt.
Så måtte jeg gjennom enda en utredning. Bestilt av DPS. Hos en person jeg aldri hadde møtt før. Dette til tross for at jeg tydelig hadde gitt beskjed om at jeg ikke hadde tillit til annet helsepersonell enn fastlegen min.

Jeg hadde ikke lyst. Jeg var utslitt. Jeg visste ikke om jeg orket – eller i det hele tatt klarte – å gjennomføre. Igjen kjente jeg på presset. Igjen opplevde jeg at det jeg sa, ikke ble hørt.
Ryggsekken jeg bar, ble stadig tyngre. Behandler hadde lagt stein på stein gjennom timene. Avdelingssjef hadde lagt på enda flere gjennom måten klagen ble håndtert på. Jeg fikk ingen hjelp til å ta steiner ut – bare flere lagt oppi. Og nå måtte jeg presse meg gjennom enda en utredning. Alt var bestemt over hodet på meg.
DPS fortsatte å fylle sekken. Den var snart ikke mulig å bære lenger. Den var allerede så tung at den hadde begynt å sette seg fysisk i kroppen, med reelle, kroppslige plager.

Jeg gjennomførte likevel utredningen. Så godt jeg kunne. Jeg svarte på alt jeg ble spurt om – igjen med den samme innstillingen: Hvis jeg ikke svarte, var det ingen vits. Samtidig visste jeg at jeg egentlig ikke hadde noe valg. Jeg var livredd for å ikke få hjelp. Og det visste DPS. Den frykten opplevde jeg at ble utnyttet.

Konklusjonen fra utredningen var tydelig: Ingen personlighetsforstyrrelse. Diagnosene sosial fobi og hypokondri ble fjernet.

Svaret fra DPS var like tydelig: Jeg fikk fortsatt tilbud om gruppebehandling, fordi «på tross av at du ikke har fått personlighetsforstyrrelsediagnose, vurderer vi likevel at du kan ha godt utbytte av behandling i gruppeteamet». Og hvis jeg ikke tar i mot tilbudet, blir jeg skrevet ut.

På dette tidspunktet visste jeg ærlig talt ikke om jeg skulle le eller gråte.

Jeg har flere ganger spurt hvordan videre behandling skal være mulig uten tillit. Svaret fra avdelingssjef har vært kort og kategorisk:
«Vi mener vi har gjort det som er mulig for å forsøke å skape tillit til deg, og anser det som mulig å gjennomføre videre behandling.»
For meg oppleves dette som nok et eksempel på at det jeg sier ikke blir tatt inn. Ingen ved DPS har på noe tidspunkt spurt meg hva som faktisk skulle til for å gjenopprette tillit. I stedet konstaterer de at de har gjort «det som er mulig» – uten å konkretisere hva dette innebærer.
Når jeg ser på det som faktisk har skjedd etter at jeg tydelig ga uttrykk for manglende tillit, står jeg igjen med noe annet: Jeg har blitt sendt til ny utredning mot min viten og vilje. Jeg har opplevd feil og uriktige fremstillinger i brev. Pasientrettighetene mine har blitt brutt. Påpekninger om journaloppføringer som ikke stemmer med det som faktisk ble sagt i timene, har blitt ignorert. Jeg har heller ikke fått svar på hvorfor ansatte har vært inne og lest i journalen min.
Jeg forstår ikke hvordan dette kan forstås som et arbeid for å gjenopprette tillit.

Til slutt ba jeg om at uenighetene rundt journaloppføringene ble sendt til Statsforvalteren for rettighetsvurdering. Saken ble sendt tilbake til DPS med en tydelig beskjed om at dette var deres ansvar å håndtere.
Jeg mottok først et brev fra avdelingssjef/journalansvarlig, der det ble opplyst at saken ikke ville bli behandlet før medio januar–februar 2026. Da klinikkdirektør for psykisk helse senere ble gjort kjent med saken gjennom brev fra oss, ble det plutselig mulig å behandle den i løpet av få uker.

Seks måneder etter at jeg første gang påpekte feil og skjevheter i journalen min, ble det gjort endringer i omtrent en tredjedel av innholdet.
For meg er det et faktum at pasientrettighetene mine ble brutt. Men kanskje enda viktigere: Dette har lagt flere steiner i ryggsekken jeg allerede bærer, og bidratt til at tilliten til DPS gradvis forsvant. Tillit er helt avgjørende i behandling – og for meg er den ekstra sårbar. Jeg har tidligere i livet erfart at tillit kan bli misbrukt og brutt av mennesker som sto meg nær. Nettopp derfor er tillit noe jeg tar dypt alvorlig. Når den først brytes, er den svært vanskelig å bygge opp igjen.

At jeg fortsatt står oppreist, er noe jeg selv har undret meg over i ettertid.
Jeg har jevnlig vært hos fastlegen min gjennom hele forløpet og i oktober 2025 skrev hun en uttalelse og avsluttet med følgende:
«Fra mitt ståsted har behandlingen rett og slett gjort vondt verre for henne.»

Mye av grunnen til at jeg har holdt ut, er Bent. Heldigvis har han stått som kopi på brevene fra DPS. Hver gang det kommer varsel om ny post i Digipost, reagerer kroppen min. Magen knyter seg. Pulsen øker. Hjertet er på vei ut av kroppen. Jeg begynner å skjelve. Det siste halvåret har kroppen vært i konstant krisemodus – med stresshodepine, dårlig søvn, uro, smerter i kroppen, høye skuldre og en kjeve som konstant spenner seg. Slik det føles for meg, opplever jeg at jeg har utviklet vedvarende stress- og traumelignende reaksjoner etter et langvarig og utrygt behandlingsforløp.

Under alt dette ligger en vedvarende frykt: Frykten for at dette er livet mitt nå. For jeg har mistet troen på at jeg kan få hjelp. DPS har ødelagt min tillit til helsepersonell. Enhver som senere skal forsøke å hjelpe meg, vil møte en bratt oppoverbakke – fordi frykten for å ikke bli hørt, ikke bli trodd, bli bagatellisert eller avfeid som «kontrollerende», nå ligger der.

Jeg var ikke vant til å snakke om følelser eller det indre livet mitt. Jeg vokste ikke opp i en familie der man gjorde det. Jeg måtte lære det. Og jeg lærte det. Jeg lærte å åpne meg, og å stole på fagpersoner med det mest sårbare i meg.

Den tilliten har DPS ødelagt.

Og jeg er redd for at jeg aldri fullt ut vil finne tilbake til den igjen.

Så hva er status når kalenderen viser 15. januar 2026?
Jeg var til samtale med gruppeteamet på mandag. Helt frem til jeg gikk ut døra hjemme vurderte jeg å avlyse. Jeg visste ikke om kroppen ville klare det. Likevel valgte jeg å møte opp. Jeg gjorde så godt jeg kunne – selv om det også denne gangen føltes som et press fra DPS, i regi av avdelingssjef.
Utenfra fremstod jeg sikkert helt grei. Men de vet ikke hva det kostet. Hvordan jeg brukte dagene i forkant på å «bygge meg opp» for å klare å møte. Hvordan jeg, så snart jeg kom hjem, brøt sammen. Hvordan hodet begynte å gå i loop – med alt som ble sagt, alt som ikke ble sagt – og hvordan dagene etterpå forsvant inn i en slags tåke.

Jeg har i realiteten ikke hatt tro på at DPS kommer til å hjelpe meg på lenge. Samtidig har det ligget et bitte bitte lite håp der. Et håp om at det kanskje, likevel, kunne snu. Men etter hvert som tiden har gått, brevene har gått frem og tilbake, og jeg har sett hvordan jeg blir møtt – gjennom ordbruk, respons og ignorering – har dette håpet gradvis blitt mindre.

Én ting er likevel sikkert.

Klagene som er sendt til Statsforvalteren – både rettighetsvurdering og tilsynsklage – blir stående. En videre vurdering gjennom rettssystemet er til stede. For jeg tror ikke måten avdelingssjef har håndtert min sak på, er et enkeltstående tilfelle. Jeg tror det er en praksis. Og slik burde det ikke være. Det er mennesker dette handler om. Mennesker i sårbare situasjoner.
Og ikke alle er så heldige som jeg er – og har noen som står ved siden av dem, som orker å bli, støtte og hjelpe når systemet svikter.

Jeg kan ikke la være å undre meg over hvor involvert klinikksjef for psykisk helse og administrerende direktør faktisk er, når de har stått som kopi på flere av brevene. Kan de virkelig mene at dette er en forsvarlig måte å behandle pasienter på?

Til slutt vil jeg være tydelig på én ting: Dette innlegget er ikke ment som en generalisering av psykiatrien eller dem som jobber der. Det finnes mange dyktige, samvittighetsfulle og engasjerte fagpersoner i psykisk helsevern, som hver dag gjør sitt beste for å hjelpe mennesker i vanskelige livssituasjoner. Mine erfaringer gjelder dette forløpet og denne behandlingsrelasjonen – ikke alle som jobber i psykiatrien.