Til møtet med DPS velger jeg å ta med både samboer og advokat. Jeg er helt utslitt – både mentalt og fysisk – og forventer egentlig at møtet skal ha samme preg som behandlingen ellers har hatt.
Selv om det i innkallingen står at møtet er et evalueringsmøte, viser det seg raskt å være noe helt annet. I realiteten er det et rent informasjonsmøte.
Det blir sagt at jeg har avvist både sosial fobi-gruppe og EMDR-behandling for hypokondri. Da det kommer frem at EMDR var ment for hypokondri, sier jeg at det aldri ble gjort klart for meg. Når jeg tidligere har spurt om diagnosene mine, fikk jeg bare høre at jeg ikke måtte henge meg opp i dem. Behandlerens respons i møtet er at hun «ikke kan huske» dette.
Jeg forteller også at jeg tidligere har spurt om vi kunne gå mer i dybden, og at hun da svarte at hun ikke ante hva jeg mente. Nå sier hun plutselig at hun «mente vi først skulle fullføre planen vi hadde» – en forklaring som aldri ble gitt tidligere. Når jeg spør hvorfor hun ikke sa dette da, får jeg ikke noe svar.
Jeg sier fra om at jeg har følt meg stemplet som narkoman etter alle gangene behandleren har tatt opp Valium-bruken min og nektet å kontakte fastlegen for å få klarhet. Da konkrete eksempler på bruken min blir lagt frem i møtet, sier teamleder/psykologspesialist at bruken ikke er bekymringsverdig. Det hjelper lite etter måneder med antydninger, mistenkeliggjøring og press.
Vi viser også til hva psykologspesialisten fortalte oss i vurderingssamtalen tidligere, men får spørsmål om vi er sikre på at vi husker riktig – «det er jo lenge siden nå».
Dette opplever jeg som klar gaslighting. Når vi viser til konkret informasjon vi tidligere har fått av psykologspesialisten, blir det ikke møtt med avklaring, men med kommentarer som undergraver både hukommelsen vår og opplevelsen av situasjonen. Å si «det er jo lenge siden nå» er ikke en faglig begrunnelse – det er en måte å så tvil om faktiske hendelser. I en situasjon der jeg allerede står i en maktubalanse, oppleves dette som en manipulerende kommunikasjonsform snarere enn reell dialog.
DPS informerer i møtet om at de nå ønsker å tilby gruppeterapi. Begrunnelsen er at individuell behandling «er godt utprøvd», blant annet fordi jeg hadde et lengre behandlingsforløp ved et annet DPS mellom 2012 og 2016. De mener derfor at individuell terapi ikke har ønsket effekt. I tillegg sier de at gruppeterapi ofte har god effekt ved personlighetsforstyrrelser.
Møtet er altså beskrevet som et evalueringsmøte, men viser seg å være et ensidig informasjonsmøte der beslutningene allerede er tatt. Våre forslag vurderes ikke. Da vi foreslår henvisning til privatpraktiserende psykolog med driftstilskudd, blir dette kontant avvist av alle fra DPS. Jeg får i stedet frist til 12.06.25 til å gi svar på om jeg godtar henvisningen til gruppeteam.
Min kommentar:
Etter utredningen konkluderte DPS selv med at jeg ikke har en personlighetsforstyrrelse. Likevel brukes personlighetsforstyrrelser nå som argument for at gruppeterapi skal være riktig behandlingsform. Det er vanskelig å forstå logikken – og umulig å se det som annet enn en forutbestemt konklusjon forkledd som «evaluering».