Hvor mye skal et menneske tåle?

Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skulle skrive dette.
Det er vanskelig å oppsummere de siste årene uten at det blir en endeløs rekke av datoer, brev, møter, klager og journalnotater. Samtidig er nettopp mengden en del av historien.

For dette begynte egentlig ganske enkelt:
Jeg var syk, og jeg ba om hjelp.

I dag er jeg skrevet ut av DPS. Jeg har fortsatt ikke fått den hjelpen jeg opprinnelig søkte om. Tilliten min til helsevesenet er i stor grad borte. Den eneste jeg fortsatt føler meg trygg på, er fastlegen min, som har stått støtt ved min side gjennom hele dette forløpet.

Og saken er fortsatt ikke ferdig. Den siste delen av journalrettingssaken ligger nå hos Statsforvalteren.

Først måtte jeg kjempe for å få hjelp
Jeg ble henvist til DPS i 2023 og fikk avslag.
Da fastlegen henviste meg på nytt i februar 2024, beskrev hun en betydelig forverring.
Jeg fikk avslag igjen.
Jeg klaget.
Først da snudde DPS og konkluderte med at jeg hadde rett til nødvendig helsehjelp.

Jeg var deprimert og hadde lite krefter. Likevel startet møtet mitt med psykisk helsevern med at jeg måtte kjempe for å få komme inn døren.

Behandlingen som skulle hjelpe
Det fulgte et langt utrednings- og behandlingsforløp.
Etter hvert opplevde jeg at behandlingen gikk mer og mer i feil retning. Jeg etterlyste en behandlingsplan. Jeg stilte spørsmål om hva vi faktisk jobbet med, og hva veien videre skulle være. Jeg ønsket også at Bent skulle involveres mer, fordi han så hvordan jeg hadde det hjemme.
Behovet mitt for å forstå og få forutsigbarhet ble flere ganger knyttet til «kontrollbehov».
Til slutt begynte jeg nesten å bli redd for å stille spørsmål.

I mai 2025 fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle få flere individualsamtaler ved DPS. I stedet ble jeg tilbudt vurdering hos gruppeterapiteamet, med beskjed om at dersom jeg ikke takket ja, ville behandlingsforløpet bli avsluttet.
Jeg ba om mer tid. Så takket jeg ja.

Likevel ble jeg skrevet ut på grunn av manglende tilbakemelding. Senere ble dette omtalt som en merkantilteknisk feil.

Så begynte kampen rundt behandlingen
I juni 2025 sendte vi en omfattende klage. Fra da av vokste saken.
Det ble spørsmål om selve behandlingen, om utskrivningen, om pårørende, innsyn og etter hvert journalen.
I møte med DPS 25. august 2026 kom avdelingssjef Arne Thomassen tydelig inn i saken. Vi la frem et forslag til en samlet løsning. Et av forslagene var henvisning til psykolog med driftstilskudd for behandling.
DPS skrev etterpå at dette skulle «imøtekommes».
Men i stedet for behandling ble jeg sendt til en ekstern spesialist for enda en diagnostisk utredning, før DPS skulle vurdere hva slags behandling jeg eventuelt skulle få videre.

Jeg stilte opp til den også, selv om det var helt grusomt å måtte gå gjennom på nytt. Men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg, jeg var desperat etter å få hjelp.
Utredningen førte til et annet bilde enn det DPS tidligere hadde lagt til grunn. Diagnosene nå pekte mot individuell behandling.
Likevel kom gruppeterapiteamet igjen inn i bildet. Jeg fikk valget mellom å møte til vurdering eller bli skrevet ut.
Jeg møtte til vurdering. Igjen med følelsene av å ikke ha noe valg, fordi jeg fortsatt var desperat etter å få hjelp.
Gruppeteamet konkluderte selv med at gruppebehandling ikke var riktig tiltak for meg på det tidspunktet.
Likevel endte behandlingsforløpet mitt senere som avsluttet.

Jeg gjorde altså det jeg ble bedt om. Jeg møtte til behandling, utredninger og vurderinger. Og til slutt sto jeg uten behandling.

Journalen ble en ny kamp
Allerede i juni 2025 gjorde vi DPS oppmerksom på at jeg reagerte på deler av journalen.
Dette ble tatt opp flere ganger gjennom sommeren og høsten. Etter hvert lå journalansvaret hos avdelingssjef og journalansvarlig Arne Thomassen. Likevel var det først da Statsforvalteren kom inn i saken i desember 2025 at det faktisk begynte å skje noe.

DPS gjennomgikk journalen, gjorde noen endringer og konkluderte deretter med at de hadde gjort det som var nødvendig. Saken ble sendt tilbake til Statsforvalteren.
Så gikk månedene.
I mellomtiden prøvde jeg å komme meg videre. De neste månedene brukte jeg enorme krefter på å forsøke å finne fotfeste igjen etter det som hadde skjedd ved DPS. Ikke «legge det bak meg», for så enkelt var det ikke. Bare prøve å få litt ro.

Jeg hadde allerede en tung ryggsekk da jeg oppsøkte DPS for hjelp. Jeg opplevde at jeg kom ut derfra med en sekk som var blitt enda tyngre.
Da Statsforvalteren ble koblet inn, ba jeg derfor om at all kommunikasjon også skulle sendes til Bent. Jeg orket ikke lenger å stå i alt selv. Jeg måtte forsøke å skjerme meg.

Så kom vedtaket i juli 2026
I juli 2026 opphevet Statsforvalteren deler av DPS’ avgjørelse om journalretting.
De mente sykehuset ikke hadde gjort nødvendige undersøkelser, og åtte journalnotater måtte gjennomgås på nytt. Statsforvalteren pekte også på at lydopptak burde vært innhentet der det var uenighet om hva som faktisk hadde skjedd.
Jeg hadde ventet lenge på den avgjørelsen. Men det jeg ikke var forberedt på, var hva som skjedde med meg da den kom.

For plutselig kom alt tilbake. Alle timene. Alle samtalene. Alle formuleringene. Alt jeg hadde forsøkt å legge litt på avstand.
Det ble en ny runde med journal, lydopptak, brev og forklaringer.

«Jeg opplever meg devaluert»
I et journalnotat fra februar 2025 står det:
«Hun møter presis. Sitter tilbakelent og rolig i stolen. Virker irritert. Jeg opplever meg devaluert.»

Etter Statsforvalterens vedtak gikk DPS gjennom notatet på nytt. Først skrev de at det var uklart om formuleringen var terapeutens observasjon eller terapeutens subjektive opplevelse.
Jeg ba dem derfor avklare dette med den tidligere behandleren.
Da var det plutselig blitt uklart om «Jeg opplever meg devaluert» var et utsagn fra meg eller fra behandleren.

Det høres kanskje ut som en liten detalj. For meg er det ikke det. Jeg har aldri brukt ordet «devaluert», det er ikke å finne på lydopptaket.
Så hva betyr det? Har de ikke hørt ordentlig gjennom lydopptaket, eller klarer de fortsatt ikke å forklare hva deres egen behandler har skrevet?
Det som nesten blir absurd, er at DPS etter gjennomgang av lydopptaket fortsatt ikke vet sikkert hvem «jeg» er i en setning deres egen behandler skrev.

I samme nye gjennomgang varslet DPS også at en tidligere diagnose skulle føres inn igjen i konklusjonen og i andre journalnotater fordi den angivelig manglet ved en feil.
Men den opprinnelige diagnostiske vurderingen sa nettopp at denne tidligere diagnosen ikke skulle videreføres.
Etter ny korrespondanse snudde DPS. Diagnosen ble likevel ikke lagt inn igjen. Men det var kun fordi jeg oppdaget det og sa ifra.

Hva har det gjort med meg?
Dette er den delen som er vanskeligst å forklare gjennom dokumenter.

Jeg oppsøkte DPS fordi jeg trengte hjelp.
Fastlegen min skrev 22. oktober 2025 en uttalelse om hvordan hun hadde sett meg utvikle meg gjennom dette forløpet.
Hun har kjent meg i mange år. Hun skrev at timene våre etter at jeg kom til DPS stort sett hadde gått med til å bearbeide det jeg hadde opplevd der. Hun skrev at jeg i perioden «rett og slett [har] fått dårligere psykisk helse».
Og hun avsluttet:
«Fra mitt ståsted har behandlingen rett og slett gjort vondt verre for henne.»

Det er omtrent slik jeg selv opplever det. Jeg søkte hjelp for problemer jeg allerede bar på. Jeg føler ikke at jeg fikk hjelp til dem.
I stedet har det kommet nye belastninger oppå de gamle. Og etter dette har jeg mistet all tillit til helsevesenet.

Og nå?
Jeg er skrevet ut av DPS. Men saken er ikke ferdig.
Etter den nye journalgjennomgangen er journalrettingssaken igjen hos Statsforvalteren.

Så nå prøver jeg igjen å komme meg videre.
Å stable meg på beina.
Å få litt avstand til alt sammen.
Samtidig vet jeg at det fortsatt ligger en sak der ute som handler om min behandling, min journal og historien som skal stå igjen om meg.

Det betyr at jeg fortsatt ikke helt får lagt den fra meg. Og det er kanskje dette som er vanskeligst å forklare til noen som bare ser dokumentene:
Hver gang jeg begynner å få litt fotfeste, kommer saken tilbake.

Et nytt brev. En ny vurdering. En ny formulering som må kontrolleres. En ny runde hvor jeg må hente frem igjen ting jeg egentlig forsøker å komme meg videre fra.

Jeg oppsøkte DPS fordi jeg allerede bar på en tung ryggsekk.
Jeg hadde håpet de kunne hjelpe meg med å gjøre den lettere.
I stedet fylte de mer og mer oppi den.

Og jeg bærer den fortsatt.

Hvor mye skal et menneske egentlig tåle i forsøket på å få hjelp?

– Kristin