Jeg har lest om Nasjonalt pasientforløp og spør derfor behandler om jeg skal få en behandlingsplan eller et vedtak nå som jeg har gått fra utredning til behandling. Jeg opplever at hun blir satt ut når jeg nevner pasientforløpet.
Jeg forklarer igjen at hele opptakten til forløpet har gjort meg usikker, og at jeg har behov for noe konkret og håndfast – en form for trygghet som viser at jeg faktisk er i behandling. Dette avvises, og jeg får i stedet høre at jeg har «mye kontrollbehov». Kommentaren gjentas flere ganger i løpet av timen, til tross for at jeg tydelig forklarer at det ikke handler om kontroll, men om usikkerheten DPS selv har skapt gjennom måten de har håndtert saken min.
Jeg forklarer også at jeg har erfart mennesker som sier én ting og gjør noe annet, og at jeg derfor trenger skriftlig dokumentasjon – noe så enkelt som en bekreftelse på at jeg er i behandling. Det burde ikke være urimelig, spesielt sett i lys av hvordan prosessen har vært frem til nå.
Når jeg spør om EMDR-behandlingen, som vi snakket om i forrige time, faktisk er en del av behandlingsplanen, får jeg til svar at det «i hvert fall er en del av noe». Det skaper ikke akkurat mer klarhet.
Jeg uttrykker igjen bekymring for at fokuset i behandlingen føles feil. Jeg nevner også at samboeren min burde vært kontaktet for en uttalelse – noe som følger av anbefalingene i pasientforløpene – og at det burde vært hentet en oppdatert vurdering fra fastlegen. Behandleren sier at hun ikke har sett det som nødvendig.
Gjennom timen får jeg flere ganger beskjed om å «slutte å henge meg opp i diagnoser» og å «slippe usikkerheten» – samme usikkerhet som DPS selv har bidratt til. Jeg får også høre at jeg «til nå i timene har forholdt meg helt rolig», som om det å etterlyse min rett til en behandlingsplan tolkes som uro eller som at jeg er vanskelig.
Når jeg spør igjen om vedtak, svarer behandleren: «Men hør nå her» – før hun skifter tema. Det gir ingen avklaring.
Til slutt orker jeg ikke mer. Jeg ber om å få ut journalen min slik at jeg kan rådføre meg med advokat om veien videre. Presset, bagatelliseringen og det å stadig bli stemplet som kontrollerende eller vanskelig har blitt for mye.
Da begynner behandleren å stille en rekke spørsmål om hvorfor jeg vil snakke med advokat, hva jeg skal snakke om og hva jeg ønsker å oppnå. Det blir for mye, og jeg må be henne slutte å spørre. Jeg opplever det som et forsøk på å presse meg til å ikke ta kontakt med advokat.
Når jeg spør hvordan jeg skal få ut journalen min, svarer behandleren at hun ikke vet, og ber meg gå til resepsjonen. I resepsjonen forklarer jeg situasjonen og sier at behandler har sendt meg dit. De informerer da om at jeg må gå inn på sykehusets hjemmesider og søke derfra. Med andre ord: verken behandler eller resepsjon kunne hjelpe meg direkte med innsyn i min egen journal.
Dette fremstår som svært urovekkende, med tanke på at innsynsretten er en grunnleggende pasientrettighet.