DPS lager sin egen versjon av Statsforvalterens oppdrag
To dager etter Kristins omfattende merknader kommer svaret fra DPS.
Det er kort.
Og på sitt eget vis ganske oppklarende.
Kristin hadde bedt DPS forklare hva den nye gjennomgangen av lydopptakene faktisk hadde avklart på de punktene Statsforvalteren sendte tilbake til ny behandling.
Hun hadde også uttrykkelig presisert at hun ikke forventet at journalen skulle være et ordrett referat fra behandlingstimene.
DPS svarer likevel med å forklare at:
«journalnotatet ikke kan være et referat fra samtalen.»
Det er selvfølgelig riktig.
Det er bare ikke et krav Kristin har fremsatt.
Statsforvalteren beskriver oppdraget – DPS beskriver et litt annet
Det mest interessante i brevet kommer når DPS forklarer hvordan den nye journalgjennomgangen er gjennomført.
Statsforvalteren hadde tidligere vist til at lydopptakene skulle brukes for å kontrollere om opplysningene i journalen var riktige og fullstendige, om fremstillingen var misvisende, og om relevante og nødvendige opplysninger var nedtegnet.
For flere av journalnotatene stilte Statsforvalteren dessuten spørsmål ved om fremstillingen ga et godt nok bilde av den aktuelle behandlingstimen.
DPS skriver nå:
«Når det gjelder disse vurderinger må vi avgjøre hvilket detaljnivå vi skal legge oss på.»
Deretter definerer DPS selv hva de mener skal forstås med «mangelfullt», «uriktig» og «misvisende».
«Mangelfullt» begrenses til at noe vesentlig mangler som har betydning for videre oppfølgingsbehov eller vurderinger.
At informasjon og detaljer fra samtalen ikke er tatt med, utgjør etter DPS’ egen definisjon ikke i seg selv en mangel.
Det er en ganske effektiv måte å løse et omfattende oppdrag på.
Statsforvalteren beskriver hva som skal undersøkes.
Journalansvarlig Arne Thomassen beskriver deretter hva DPS selv mener det egentlig er nødvendig å undersøke.
Og dermed blir rommet for hva som i det hele tatt kan anses som en mangel betydelig mindre.
Om dette er forvaltningsrett eller forvaltningsmessig kreativitet får andre vurdere.
Når oppdraget blir for stort, kan man tydeligvis gjøre oppdraget mindre
Kristins innsigelse har hele tiden vært at en journalopplysning ikke nødvendigvis blir dekkende bare fordi den isolert sett ikke inneholder en direkte faktuell feil.
En fremstilling kan også bli misvisende dersom relevant sammenheng mangler eller dersom et skjevt utvalg av hendelsene gjør at leseren sitter igjen med et annet bilde av konsultasjonen enn det som faktisk skjedde.
Det var nettopp derfor hun ba DPS forklare hva kontrollen mot lydopptakene hadde vist.
DPS velger i stedet først hvilket detaljnivå de ønsker å legge seg på, definerer selv grensene for hva de mener er relevant å undersøke – og bruker deretter denne avgrensningen som ramme for resten av vurderingen.
Det er vanskelig å overse at denne forståelsen gjør undersøkelsesoppgaven vesentlig mindre omfattende.
Dersom behandler misforstår, trenger det ikke rettes
Brevet inneholder også denne formuleringen:
«Det betyr at dersom behandler misforstår eller feiltolker, så er ikke dette nødvendigvis noe som bør rettes i notatet.»
Isolert sett er det ikke spesielt oppsiktsvekkende.
En journal skal selvfølgelig kunne dokumentere hva en behandler faktisk vurderte på det aktuelle tidspunktet, selv om vurderingen senere viser seg å være diskutabel.
Men Kristins spørsmål er et annet:
Hva dersom journalføringen, sett opp mot lydopptaket og hendelsesforløpet, gir en ufullstendig eller misvisende fremstilling av grunnlaget for behandlerens vurdering?
Det spørsmålet blir i liten grad besvart.
«Vi gir deg derfor ikke en samlet vurdering»
Kristin ba om en skriftlig vurdering før møtet.
Ikke et nytt referat.
Ikke en ord-for-ord-analyse av timene.
Hun ba om å få vite hva undersøkelsen Statsforvalteren hadde pålagt DPS faktisk hadde avklart på de gjenstående punktene.
DPS svarer:
«Vi gir deg derfor ikke en samlet vurdering slik du etterspør.»
Ordet «derfor» fortjener nesten sin egen plass i historien.
DPS velger først selv hvilket detaljnivå gjennomgangen skal ha.
Deretter brukes dette valget som begrunnelse for at den nærmere vurderingen Kristin ber om, ikke skal gis.
Det er vanskelig å kontrollere kvaliteten på en undersøkelse når resultatet i praksis er:
Vi har undersøkt det vi mener var nødvendig, på det detaljnivået vi selv valgte, og vi kommer ikke til å forklare nærmere hvordan de konkrete innsigelsene ble vurdert.
Den omtalte diagnosen får forbli pensjonist
Én ting blir i det minste endelig avklart.
DPS skriver:
«Vi bekrefter at vi ikke legger til XXX under konklusjon i aktuelt journalnotat.»
Dermed er planen fra 4. september lagt bort.
Diagnosen som DPS først mente «ved en feil ikke er angitt», og som derfor skulle føres inn under konklusjonen nesten to år senere, skal likevel ikke inn.
Den pensjonerte diagnosen får altså fortsette pensjonisttilværelsen.
Foreløpig.
Personen som faktisk kan svare, skal ikke delta
Kristin hadde også bedt om at tidligere behandler deltok i journalgjennomgangen.
Det var ikke et tilfeldig ønske.
Flere av de gjenstående spørsmålene gjelder hennes egne formuleringer, hennes vurderinger og konkrete hendelser hun selv deltok i.
DPS’ svar er kort:
«Vi har avgjort at din tidligere behandler ikke deltar i møtet torsdag 01.10.26.»
Ingen nærmere begrunnelse gis.
Dermed skal et møte som tidligere er begrunnet med behovet for «avklaring og dialog», avholdes uten personen som faktisk kan belyse flere av de konkrete forholdene det ønskes avklaring om.
Det er en interessant måte å organisere en avklaring på.
Konklusjonen er allerede klar
Så kommer den siste setningen:
«Vi opprettholder vurderingene av 04.09.26.»
Det er kanskje den viktigste setningen i hele brevet.
Kristin hadde sendt en detaljert gjennomgang hvor hun:
– anerkjente endringer DPS allerede hadde gjort,
– trakk innsigelser som ikke lenger var aktuelle,
– avgrenset de gjenstående spørsmålene,
– ba om konkrete avklaringer fra lydopptakene,
– ba tidligere behandler delta, og
– ba om DPS’ vurdering før møtet.
Svaret er at den nærmere vurderingen ikke vil bli gitt.
Tidligere behandler skal ikke delta.
Og vurderingene som forelå før Kristins nye merknader opprettholdes.
Da oppstår et ganske naturlig spørsmål:
Hva er egentlig igjen å «avklare» i møtet 1. oktober?
Hvis konklusjonen allerede er tatt, vurderingene allerede opprettholdes og DPS samtidig ikke vil forklare nærmere hvordan de konkrete innsigelsene er vurdert, begynner møtet å ligne mindre på dialog og mer på en orientering om et ferdig standpunkt.
Tilbake omtrent der vi startet
Det er vanskelig ikke å se parallellen til det som førte saken til Statsforvalteren i utgangspunktet.
Statsforvalteren opphevet deler av DPS’ tidligere avgjørelse fordi nødvendige undersøkelser ikke var gjennomført.
Saken ble sendt tilbake slik at DPS skulle gjøre jobben på nytt.
Etter den nye behandlingen ber Kristin om å få vite hva undersøkelsene faktisk har avklart.
DPS svarer ved å snevre inn hva de selv mener oppdraget omfatter, velge hvilket detaljnivå de ønsker å legge seg på, avslå å gi den nærmere vurderingen og samtidig opprettholde sine tidligere konklusjoner.
Det er nesten imponerende konsekvent.
Statsforvalteren sendte saken tilbake for at DPS skulle undersøke mer.
DPS’ løsning ser foreløpig ut til å være å definere mindre.
2026.09.18_Sørlandet_Sykehus_HF_Svar_pa_henvendelse_16.09.26_26_Skjult innhold
Skip to PDF content