DPS innkaller til møte etter gjennomgang av lydopptak og journal
Vi har mottatt innkalling til møte med Midtre Agder DPS den 15. september 2026.
Bakgrunnen er Statsforvalterens brev av 29. juli, hvor Sørlandet sykehus ble bedt om å foreta en ny vurdering av journalføringen og innhente lydopptak fra de aktuelle behandlingssamtalene.
DPS opplyser nå at de har gjennomgått både lydopptakene og journalen, og ønsker et møte for å presentere hva de har funnet.
Det er positivt at gjennomgangen nå ser ut til å være ferdig. Samtidig er det vanskelig å lese den ganske ordinære møteinnkallingen uten å tenke på historikken som ligger bak.
I møtet skal Kristin blant annet møte avdelingssjef og journalansvarlig Arne Thomassen og enhetsleder for poliklinikken, psykologspesialist Elisabeth Lied Gikling, samt referent.
Det er samtidig positivt at DPS denne gangen ser ut til å ha begrenset antallet deltakere fra sykehusets side.
Ved forrige møte møtte Kristin og pårørende et vesentlig større apparat: avdelingssjef Arne Thomassen, konstituert enhetsleder Cathrine Sangereid, en psykologfaglig rådgiver og en referent. Når en tidligere pasient skal møte ledelsen ved et DPS i en konfliktfylt sak om egen behandling og journal, har antallet mennesker på den andre siden av bordet faktisk betydning.
Denne gangen ser rammene i det minste ut til å være mer balanserte. Det synes vi er positivt.
Dette er ikke en ordinær journalgjennomgang
I møtet 25. august 2025 understreket Arne Thomassen selv hvor viktig det er at en pasientjournal er korrekt.
Likevel måtte Statsforvalteren gripe inn før Kristins krav om retting og sletting ble behandlet som de skulle.
Da DPS senere foretok enkelte endringer i journalen, påpekte vi at flere sentrale forhold fortsatt ikke var vurdert. Fra DPS’ side ble det blant annet vist til at man ikke kunne gjøre pasienten «fornøyd», og at Statsforvalteren fikk avgjøre saken.
Det gjorde Statsforvalteren.
Og resultatet ble ikke at DPS’ behandling av saken ble stående.
Saken ble sendt tilbake til Sørlandet sykehus med beskjed om å innhente lydopptakene og foreta en ny vurdering av åtte journalnotater opp mot det som faktisk ble sagt i behandlingssamtalene.
Den gjennomgangen vi nå skal få presentert, skjer altså ikke fordi DPS på eget initiativ bestemte seg for å kontrollere journalføringen enda en gang. Den skjer etter Statsforvalterens behandling av saken og deres krav om en ny vurdering.
Med den historikken hadde vi kanskje forventet litt mer ydmykhet enn en ordinær «innkalling til møte».
DPS kjenner resultatet. Kristin gjør det ikke.
Det er også ett annet forhold ved møteformen vi reagerer på.
Så langt er resultatet av gjennomgangen ikke oversendt Kristin skriftlig i forkant av møtet.
DPS har hatt anledning til å lytte til opptakene, sammenholde dem med journalnotatene, vurdere hva som bør korrigeres og forberede hvordan funnene skal presenteres.
Kristin skal på sin side møte opp og få vite hva de har kommet frem til der og da.
Det skaper en unødvendig skjevhet mellom partene.
Dette gjelder hennes egen behandling, hennes egne behandlingssamtaler og hennes egen pasientjournal. Hun burde derfor få anledning til å lese vurderingene i ro, forstå hva DPS faktisk har kommet frem til og la innholdet synke inn før hun forventes å diskutere det med ledelsen ved DPS.
Det er kanskje nettopp et distriktspsykiatrisk senter som burde forstå verdien av dette særlig godt.
De som møter på sykehusets side arbeider profesjonelt med psykisk helse. De burde kjenne bedre enn de fleste betydningen av å gi mennesker tid til å bearbeide informasjon som kan være både personlig, viktig og belastende.
Et unødvendig skjevt utgangspunkt
Vi påstår ikke at møteformen er valgt for å skape et «overraskelsesmoment».
Det behøver ikke ligge noen slik hensikt bak.
Men den praktiske virkningen blir likevel den samme: Den ene parten møter med kjennskap til funnene og har hatt anledning til å forberede seg. Den andre parten får først vite hva som er konklusjonen når møtet allerede er i gang.
Det er et merkelig utgangspunkt for det som etter Statsforvalterens behandling av saken burde være en ryddig og konstruktiv prosess.
Å oversende resultatet av gjennomgangen på forhånd ville ikke vært noen stor øvelse.
Det ville gitt Kristin mulighet til å forberede seg, formulere relevante spørsmål og møte DPS på et langt mer likeverdig grunnlag.
Og ikke minst:
Det ville gitt et langt bedre utgangspunkt for den gode dialogen som denne saken etter hvert har vist at det er ganske stort behov for.
Skip to PDF content