Hjemmeleksene jeg har fått fungerer ikke, og jeg har forsøkt å si det flere ganger. Sammen med fastlegen min prøver jeg å komme i gang med faste rutiner igjen, men uten hell. Likevel virker det ikke som om behandleren vil høre på det. Jeg tar likevel oppgavene seriøst, og hver uke lager jeg en rapport som jeg tar med til timen.
Denne gangen ber jeg om at rapporten blir lagt inn i journalen. Det skulle jeg aldri gjort.
Det blir en åtte minutter lang diskusjon om hvorfor jeg ønsker det. Behandleren stusser, sier at hun ikke vet hvordan hun skal forholde seg til det, og spør gjentatte ganger hvorfor jeg vil ha rapporten i journalen. Hun sier at hun ikke trenger den, siden hun skriver egne notater, og hun forstår ikke «poenget». Da jeg spør om det finnes noen begrensninger for hva som kan føres i journal, svarer hun: «Nei, men jeg fører jo journal.»
Hun sier videre at hun ikke vet om det i det hele tatt er mulig å legge rapporten inn i systemet, og gjentar at hun ikke ser hensikten. For meg blir dette nok et eksempel på hvordan små, enkle ting blåses opp og gjøres problematiske. Jeg må argumentere for noe som burde være helt uproblematisk. Til slutt gir jeg opp og sier at hun kan glemme det – at jeg kan ta rapporten tilbake. Først da sier hun at hun skal scanne den inn likevel.
Alt oppstyret først – hva var egentlig poenget? Igjen kjenner jeg at jeg må kjempe for å bli tatt seriøst.
Deretter tar hun opp temaet søvnhygiene igjen og sier at hun vil gi meg et skriv om det. Jeg sier nei, for jeg har fått slike før, og jeg orker ikke én runde til med dette temaet. Likevel fortsetter hun. Hun sier igjen at TV-en på soverommet må ut, og gjør en pekefingerbevegelse mens hun sier det. Jeg opplever det som nedverdigende – man snakker ikke til voksne mennesker på den måten. Etter så mange timer med samme tone og holdning føler jeg meg rett og slett degradert, ikke møtt som et likeverdig menneske.
Jeg prøver å forklare at plagene mine stikker dypere enn rutiner og søvnhygiene, og spør om vi kan forsøke å gå litt i dybden. Hun svarer at hun ikke vet hva jeg mener med «å gå i dybden».
Så dukker Valium-temaet opp igjen. Denne gangen antyder hun at mine plager skyldes medisinbruken. Jeg sier, som før, at fastlegen min ikke er bekymret, og ber henne sjekke reseptlisten – noe DPS har elektronisk tilgang til. Det vil hun ikke.
Midt i timen sier hun plutselig at jeg virker bedre nå enn da jeg kom inn. Det er bare tre timer siden hun sa at hun lurte på om jeg blir dårligere av å gå på DPS. Jeg sitter igjen forvirret, utslitt og usikker på hva jeg egentlig skal forholde meg til.