Jeg sa ifra i juni. DPS hører fortsatt ikke.

Jeg er så lei.
Ubeskrivelig lei av måten DPS holder på.

Jeg har sagt ifra om journalfeil siden juni. I møtet 25.08.25 innrømmet DPS selv at de ikke engang hadde vurdert om det jeg påpekte kunne stemme. Likevel står feilene der fortsatt.

Nå skal det altså gå ytterligere måneder før de “kanskje” ser på journalen – til tross for at Statsforvalteren har slått fast at de plikter å gjøre nettopp det.

Det føles som å rope så høyt man kan, uten at noen faktisk hører etter.

Det som kanskje provoserer mest, er at DPS samtidig velger å la to personer som allerede har lest journalen min delta i møtet i januar. Det viser med all tydelighet at min manglende tillit ikke tas på alvor – selv om avdelingssjef samtidig har skrevet at de mener de har gjort det de kan for å “gjenopprette tillit”.

Dette handler ikke om følelser eller uenighet.
Det handler om at feil blir påpekt – men deretter ignorert.
Og om et system som fortsetter som før, uansett hvor tydelig man sier ifra.

Så jeg sendte et brev i dag.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor – for jeg har liten tro på at det vil føre til noe som helst.

Brevet er også sendt i kopi til sjef for klinikk for psykisk helse, fordi vedkommende burde komme på banen nå. Samtidig: Når jeg ser hvordan forrige henvendelse ble håndtert, med en elegant ansvarsfraskrivelse forkledd som et høflig svar, har jeg ingen reell forventning om at det skjer noe derfra heller.

Men én ting kan de i hvert fall ikke gjøre:
De kan ikke påberope seg at de ikke var klar over situasjonen.
For nå er de det.

Vedrørende journalretting saksnr XX_xxxxx_Skjult innhold

Skip to PDF content