Dine rettigheter som pasient

– hva du faktisk kan kreve i møte med DPS og spesialisthelsetjenesten

Det er vanskelig å bruke rettigheter du ikke kjenner til.

Som pasient i DPS eller annen del av spesialisthelsetjenesten har du blant annet rett til informasjon, medvirkning, journalinnsyn og klage. Du kan også ha med deg en støtteperson, be om ny vurdering og kreve feil i journalen rettet.

Noen av disse rettighetene blir godt forklart av helsetjenesten. Andre oppdager mange først når noe allerede har gått galt.

Denne siden gir en praktisk oversikt over:

hvilke rettigheter du har
hva de innebærer i praksis
hva helseforetaket faktisk kan si nei til
og hva du kan gjøre dersom du mener rettighetene dine ikke blir fulgt

Målet er ikke at enhver uenighet skal bli en juridisk konflikt.

Målet er at pasienten skal kunne forstå hva som skjer, delta i egen behandling og reagere når noe ikke stemmer.

Når du blir henvist til DPS

Rett til vurdering innen 10 virkedager

Når spesialisthelsetjenesten mottar en henvisning, har du som hovedregel rett til å få vurdert innen 10 virkedager om du har rett til nødvendig helsehjelp.

Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a.

Vurderingen skal skje raskere dersom alvorlighetsgraden tilsier det.

Hvis du får rett til nødvendig helsehjelp, skal det samtidig fastsettes:

en faglig forsvarlig frist for når helsehjelpen senest skal starte
tidspunkt for oppstart innen denne fristen

Fristen er ikke bare et anslag. Det er en rettslig frist.

Hvis fristen brytes

Dersom spesialisthelsetjenesten ikke kan gi deg helsehjelp innen fristen, foreligger det et fristbrudd.

Helseforetaket skal varsle Helfo. Du kan da få tilbud om helsehjelp ved et annet behandlingssted.

Rett til medvirkning

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 gir deg rett til å medvirke når helsehjelpen gjennomføres.

Det gjelder blant annet ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige:

undersøkelser
utredningsmetoder
behandlingsmetoder
tjenesteformer

Dette betyr ikke at pasienten selv bestemmer hvilken behandling som skal gis.

Men det betyr heller ikke at behandlingen skal planlegges over hodet på pasienten.

I praksis bør medvirkning innebære at du får anledning til å:

forklare hvordan du opplever situasjonen
komme med ønsker og bekymringer
stille spørsmål til behandlingen
forstå hvilke alternativer som finnes
få forklart hvorfor bestemte valg tas
delta reelt før viktige beslutninger blir tatt

Å bli informert om en beslutning etter at den allerede er tatt er ikke nødvendigvis det samme som reell medvirkning.

Rett til informasjon

Du har rett til den informasjonen som er nødvendig for å forstå:

helsetilstanden din
innholdet i helsehjelpen
hva behandlingen innebærer
mulige risikoer og bivirkninger

Dette følger blant annet av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2.

Informasjonen skal etter § 3-5 tilpasses deg og dine forutsetninger.

Helsepersonellet skal så langt som mulig sikre seg at du faktisk har forstått informasjonen.

Du trenger altså ikke godta:

«Dette er bare en faglig vurdering.»

som eneste forklaring dersom vurderingen har betydning for helsehjelpen din.

Det er helt legitimt å spørre:

Hva mener dere konkret?
Hva bygger dere denne vurderingen på?
Hvilken betydning får dette for behandlingen?
Hvilke alternativer er vurdert?
Hva taler for og mot løsningen dere har valgt?

Medvirkning under utredning og diagnostikk

Diagnostikk er en del av helsehjelpen.

Rettighetene til informasjon og medvirkning gjelder derfor også mens du blir utredet – ikke først etter at en diagnose er satt.

Du kan blant annet be om informasjon om:

hva som utredes
hvilke problemstillinger som vurderes
hvilke undersøkelser eller kartleggingsverktøy som brukes
hva funn og vurderinger bygger på
hvilken betydning vurderingene kan få for videre behandling

Du kan også be om å få forklart en diagnostisk konklusjon og grunnlaget for den.

Det betyr ikke nødvendigvis at du har krav på innsyn i enhver intern faglig drøfting mens den pågår. Men en diagnose eller annen vesentlig klinisk vurdering bør ikke fremstå som en uforklarlig konklusjon pasienten bare forventes å godta.

Rett til å ha med en støtteperson

Dette er en rettighet som ofte undervurderes.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 sier uttrykkelig at pasienten har rett til å ha andre personer til stede når helse- og omsorgstjenester gis.

Det kan være:

ektefelle eller samboer
foreldre
annen pårørende
venn
advokat
eller en annen person du har tillit til

Det er pasienten som velger hvem støttepersonen skal være.

Støttepersonen kan blant annet bidra med:

trygghet
utfyllende informasjon
hjelp til å huske hva som blir sagt
spørsmål pasienten selv ikke kommer på
avklaring av misforståelser

Retten gjelder også når informasjon og opplæring gis, og kan etter omstendighetene også gjennomføres digitalt.

Kan DPS nekte deg å ha med noen?

Ja – men dette er ikke noe helsepersonellet fritt kan bestemme fordi de foretrekker å snakke med pasienten alene.

Etter § 3-1 kan det gjøres unntak dersom det er nødvendig for å kunne gi forsvarlige helse- og omsorgstjenester.

Helsedirektoratet presiserer at det må foretas en konkret vurdering.

Det er heller ikke tilstrekkelig at tilstedeværelsen bare gjør behandlingen vanskeligere eller at helsepersonellet mener kvaliteten blir noe dårligere. Helsedirektoratet uttaler at det må være nødvendig av hensyn til forsvarligheten.

En avgjørelse om å nekte pasienten å ha med en støtteperson omfattes av klagereglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.

Hvis DPS sier nei

Be om å få vite:

hvorfor støttepersonen nektes å delta
hva den konkrete forsvarlighetsvurderingen bygger på
om avgjørelsen gjelder én samtale eller generelt
hvem som har tatt avgjørelsen
hvordan avgjørelsen kan påklages

Rett til journalinnsyn

Du har som hovedregel rett til å lese din egen journal.

Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1.

Retten omfatter journalen med bilag, og du kan be om kopi.

Du kan også be om en enkel og kortfattet forklaring på faguttrykk eller andre formuleringer du ikke forstår.

Innsyn skal som utgangspunkt være gratis.

Du har også rett til å vite hvem som har skrevet journalopplysningene

Journalen skal gjøre det mulig å identifisere hvem som har ført opplysningene.

Høyesterett slo i HR-2026-372-A fast at innsynsretten innebærer at pasienten har rett til å få opplyst navnet på den som har ført journalen dersom dette ikke fremgår tydelig.

Det kan være relevant dersom journalen bare er signert med initialer eller andre interne betegnelser.

Feil i journalen trenger ikke bli stående uimotsagt

En journal er ikke nødvendigvis riktig bare fordi noe står skrevet der.

Hvis journalen inneholder opplysninger du mener er:

uriktige
ufullstendige
eller utilbørlige

kan du kreve dem rettet.

Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 5-2 og helsepersonelloven § 42.

Hvordan skjer retting?

Retting innebærer normalt ikke at den opprinnelige teksten bare forsvinner.

Etter helsepersonelloven § 42 skal rettingen skje ved ny journalføring eller ved at en datert rettelse tilføyes.

Poenget er at journalen skal gi et mer korrekt bilde samtidig som det fortsatt er mulig å se hva som opprinnelig ble journalført.

Hvis DPS avslår kravet

Da gjelder en viktig regel:

Selve kravet om retting og begrunnelsen for avslaget skal føres i journalen.

Et avslag på journalretting kan klages til Statsforvalteren.

Dette betyr at dersom du mener et journalnotat gir en feil eller skjev fremstilling og DPS nekter å rette det, skal det ikke nødvendigvis se ut for senere behandlere som om opplysningen aldri har vært bestridt.

Sletting av journalopplysninger

Det finnes også adgang til å kreve journalopplysninger slettet etter helsepersonelloven § 43.

Vilkårene for sletting er strengere enn for vanlig retting.

Det kan blant annet være aktuelt når opplysningene er:

feilaktige eller misvisende og belastende
eller åpenbart ikke nødvendige for å gi helsehjelp

Andre hensyn, blant annet dokumentasjon og arkivregler, kan begrense muligheten for sletting.

Avslag på krav om sletting kan klages til Statsforvalteren.

Rett til ny vurdering

Hvis du er uenig i spesialisthelsetjenestens vurdering, kan du i enkelte situasjoner be om en ny vurdering etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-3.

Dette omtales ofte som «second opinion».

Det kan blant annet være aktuelt dersom du er uenig i:

avslag på henvisningen
fristen du har fått
diagnosen
vurderingen av hvor alvorlig tilstanden er
foreslått behandling

Du kan be om ny vurdering én gang for samme tilstand.

Ny vurdering skjer etter ny henvisning. Vanligvis tar du derfor dette opp med legen som henviste deg.

Rett til å velge behandlingssted

Pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten har også rettigheter knyttet til valg av behandlingssted.

Dette kan være særlig relevant dersom:

ventetiden er lang
samarbeidet med et behandlingssted har brutt sammen
det er behov for et tilbud som finnes et annet sted
du skal ha en ny vurdering

Valgretten betyr ikke at du fritt kan kreve enhver behandling ved enhver institusjon. Behandlingsstedet må kunne tilby den aktuelle helsehjelpen og omfattes av ordningen.

Oppdatert oversikt finnes på Helsenorge.

Rett til individuell plan og koordinator

Hvis du har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, kan du ha rett til individuell plan og koordinator.

En individuell plan skal bidra til at tjenester fra forskjellige deler av hjelpeapparatet henger sammen.

Planen gir ikke nødvendigvis rett til bestemte behandlingstiltak, men kan være viktig dersom du mottar hjelp fra flere instanser samtidig.

Taushetsplikt og deling av opplysninger

Hovedregelen er at helsepersonell har taushetsplikt.

Opplysninger om helsen din og andre personlige forhold skal ikke deles fritt med andre.

Det finnes lovbestemte unntak, men som hovedregel må det foreligge samtykke eller annen hjemmel for utlevering.

Du kan derfor spørre:

Hvem deles opplysningene mine med?
Hvorfor deles de?
Hvilken hjemmel brukes?
Har jeg samtykket til dette?

At forskjellige personer arbeider i samme helseforetak betyr ikke nødvendigvis at alle automatisk skal ha tilgang til hele journalen din.

Lydopptak av samtaler med DPS

Du kan lovlig ta opp en samtale du selv deltar i

Det er ikke straffbart å gjøre lydopptak av en samtale du selv deltar i, også når samtalen er med DPS eller annet helsepersonell.

Du trenger ikke samtykke fra de andre deltakerne for å gjøre selve opptaket.

Straffeloven § 205 gjelder hemmelig opptak av kommunikasjon mellom andre, eller av et lukket møte man selv ikke deltar i.

Bestemmelsen forbyr derfor ikke at du tar opp din egen samtale.

Hvorfor kan lydopptak være nyttig?

Et opptak kan være viktig dersom det senere oppstår uenighet om:

hva som faktisk ble sagt
hvilken informasjon som ble gitt
hvilke avtaler som ble inngått
hvordan pasienten uttrykte seg
hva helsepersonellet vurderte
om journalen gjengir samtalen korrekt

Man husker samtaler forskjellig. I psykisk helsevern kan journalnotater dessuten få betydning langt frem i tid.

Et lydopptak kan derfor være et viktig hjelpemiddel for å dokumentere hva som faktisk fant sted.

Opptak og publisering er to forskjellige ting

At du lovlig kan gjøre et opptak betyr ikke nødvendigvis at du fritt kan offentliggjøre det.

Publisering og videre spredning kan reise egne spørsmål om blant annet personvern og andre personers rettigheter.

Det er derfor viktig å skille mellom:

å gjøre opptaket

hva du senere gjør med opptaket.

Når journalen og lydopptaket forteller forskjellige historier

Hvis et journalnotat ikke samsvarer med det som faktisk ble sagt i samtalen, kan du be om at journalen blir rettet.

Vær konkret.

I stedet for bare å skrive:

«Dette journalnotatet er feil»

kan det være bedre å opplyse:

hvilken setning du bestrider
hva du mener faktisk ble sagt
hvor i lydopptaket dette fremgår
hvorfor forskjellen har betydning

Et lydopptak avgjør ikke nødvendigvis enhver uenighet. Journalen inneholder også helsepersonellets faglige vurderinger, som ikke alltid uttales høyt under samtalen.

Men dersom journalen beskriver hva pasienten eller behandleren skal ha sagt eller gjort, kan et opptak være svært relevant dokumentasjon.

Klage og tilsyn – ikke helt det samme

Ordet «klage» brukes om flere forskjellige ting.

Det kan være nyttig å skille mellom to hovedspor.

1. Rettighetsklage

Dersom du mener en rettighet etter pasient- og brukerrettighetsloven ikke er oppfylt, kan du klage etter § 7-2.

Det kan for eksempel gjelde:

avslag på helsehjelp
manglende medvirkning
manglende informasjon
avslag på journalinnsyn
nektelse av støtteperson når vilkårene ikke er oppfylt

Klagen skal sendes til den som traff avgjørelsen.

Hvis avgjørelsen ikke endres, går saken videre til Statsforvalteren som klageinstans.

2. Be om tilsyn

Dersom du mener helsepersonell eller virksomheten har brutt plikter etter helselovgivningen, kan det i stedet eller i tillegg være aktuelt å be Statsforvalteren vurdere saken som tilsynssak.

Dette følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4.

Dette er ikke nødvendigvis det samme som å klage på et konkret avslag.

Eksempler kan være spørsmål om:

uforsvarlig behandling
alvorlige mangler ved journalføring
brudd på helsepersonells plikter
systematiske eller gjentatte svikt

Pasient- og brukerombudet

Pasient- og brukerombudet er ikke en klageinstans.

De kan derimot:

gi råd om rettighetene dine
hjelpe deg å forstå regelverket
bistå med å formulere spørsmål eller klager
hjelpe deg å finne riktig fremgangsmåte

Tjenesten er gratis.

For mange kan det være fornuftig å kontakte ombudet før man bestemmer seg for hvordan en sak skal følges opp.

Får du et nei? Be om presisjon

Et muntlig «nei» avslutter ikke nødvendigvis spørsmålet.

Hvis DPS avslår noe du mener du har rett til, kan det være nyttig å spørre:

Er dette en formell avgjørelse?
Hvem har tatt avgjørelsen?
Hva er begrunnelsen?
Hvilken regel bygger avgjørelsen på?
Kan avgjørelsen klages på?
Hvor skal klagen sendes?

Be gjerne om svaret skriftlig.

Ikke fordi all kommunikasjon må gjøres juridisk, men fordi uklare muntlige begrunnelser er vanskelige å forholde seg til dersom det senere oppstår uenighet.

Noen praktiske råd

Du trenger ikke kunne helselovgivningen utenat.

Men det kan være nyttig å:

lese journalen din jevnlig
reagere konkret dersom noe er feil
be om begrunnelse når du ikke forstår en avgjørelse
skrive ned viktige spørsmål før møter
ha med en støtteperson dersom du ønsker det
be om skriftlige svar på viktige spørsmål
ta vare på brev, henvisninger og andre dokumenter
vurdere lydopptak når det er viktig å kunne dokumentere samtalen senere

Og kanskje viktigst:

Skill mellom at du er uenig i en faglig vurdering og at rettighetene dine ikke er fulgt.

Du har ikke nødvendigvis rett til den diagnosen, behandlingen eller konklusjonen du selv ønsker.

Men du har rett til at helsehjelpen gis innenfor lovens rammer.

Rettigheter handler ikke om å være «vanskelig»

Det skal være mulig å stille spørsmål ved egen behandling uten at spørsmålet i seg selv blir tolket som et problem.

Det skal være mulig å be om journalinnsyn.

Det skal være mulig å bestride feil.

Det skal være mulig å ha med en støtteperson.

Og det skal være mulig å klage.

Dette er ikke særordninger for spesielt krevende pasienter.

Det er en del av hvordan norsk helsetjeneste er ment å fungere.

Å kjenne rettighetene sine garanterer ikke at man får det utfallet man ønsker.

Men det gjør det betydelig enklere å stille de riktige spørsmålene når noe ikke stemmer.