Etter møtet går jeg rett i kjelleren. Kroppen er helt utkjørt, og jeg blir sengeliggende i flere dager.
Samboeren min tar til slutt turen til DPS for å få noen svar – i håp om at de har lest forslaget vårt til løsning og gjort seg opp en mening. Han får ingen av de involverte i tale, men resepsjonen kan opplyse at det ligger et notat om at det skal sendes henvisning til privatpraktiserende psykiater.
Han kommer hjem med et glimt av håp, men jeg – som dessverre har blitt altfor vant til hvordan DPS opererer – deler ikke optimismen.
Inntil jeg, 28.08.25, plutselig mottar en SMS: Jeg har fått time hos en psykiater.