Dette er den fjerde timen med individuell behandling, og jeg er helt utslitt. Jeg orker ikke mer kamp. Jeg føler meg ikke hørt, jeg blir mistenkeliggjort, snakket til på en måte som gjør at jeg føler meg liten, oversett og fratatt verdighet. I tillegg blir jeg stadig stemplet som om jeg har et problem med medisinbruk, som om jeg er en narkoman – til tross for at fastlegen min ikke deler disse bekymringene.
Jeg kjenner nå at jeg bare prøver å holde ut til evalueringen. Det er det eneste jeg ser frem til: et lite håp om endelig å bli hørt, forstått og respektert. Et håp om at noen faktisk ser det jeg har forsøkt å si i alle disse timene.
Følelsen av ikke å bli tatt på alvor startet allerede da jeg fikk avslaget 20.02.24, på henvisningen 15.02.24. Etter det har den bare forsterket seg, særlig etter at jeg begynte å stille spørsmål og forsøke å forstå prosessen. Det virker som om det å be om forklaringer eller uttrykke tvil automatisk gjør meg «vanskelig», og den opplevelsen bærer jeg nå med meg inn i hver eneste samtale.