Hjemmeleksene går ikke særlig bra, og behandler tar opp temaet søvnhygiene. Jeg forklarer hvordan situasjonen faktisk er: Vi har TV på soverommet, men den plager meg ikke. Jeg kan legge meg, snakke med samboeren min, snu hodet og som regel sovne i løpet av to minutter. Jeg kan til tider slite med innsovning, men stort sett går det helt greit. Innsovningen er derfor ikke hovedproblemet – det er evnen til å sove gjennom natten.
Jeg forteller at jeg har prøvd alt: å sove på eget rom, uten TV, uten lyd, med øyebind, borte hjemmefra, med andre rutiner – ingenting endrer mønsteret. TV-en skrur seg dessuten av automatisk på et bestemt tidspunkt hver natt, så den står ikke på når jeg sover.
Likevel blir hele dette temaet gjort til et problem. Plutselig handler det om hvordan jeg legger meg, rommet mitt og at jeg har «dårlig søvnhygiene». Jeg opplever ikke at behandleren lytter til det jeg faktisk sier, eller tar inn over seg at innsovningen som regel fungerer fint.
Igjen sitter jeg med den samme følelsen jeg har hatt mange ganger før: at DPS ser meg gjennom en standardisert mal, en «one size fits all»-tilnærming der individuelle forskjeller ikke tas hensyn til. Det virker som det ikke spiller noen rolle hva jeg forteller, eller hvilke erfaringer jeg faktisk har gjort meg. Jeg sover som jeg sover – og det er ikke fordi jeg ikke har prøvd. Det er frustrerende å igjen kjenne på at jeg ikke blir hørt.