Jeg har lest meg opp på EMDR-behandling og kan ikke se at den er anbefalt eller dokumentert som nyttig for mine diagnoser. Jeg har også drøftet dette med fastlegen min, og vi er enige om at EMDR virker lite relevant for min situasjon.
Jeg tar derfor opp temaet med behandler og ber om en revurdering av EMDR som behandlingsform. Det utløser en tolv minutter lang seanse. Da jeg sier at EMDR føles som feil retning, svarer hun: «Ja, du mener hvert fall det.» Tonen oppleves nedlatende.
Når jeg nevner at jeg har snakket med fastlegen, får jeg spørsmål om hvorfor jeg har gjort det — som om det er galt å drøfte behandlingen min med legen som kjenner meg best. Jeg får ingen klare svar på spørsmålene mine, bare diffuse formuleringer som «Vi kan snakke om det, ja» og «Jeg vet ikke hva vi skal kalle det.» Det føles som å snakke til en vegg.
Behandleren sier på et tidspunkt at hun har kommet med mange forslag, men at jeg «bare sier nei, nei, nei». Jeg opplever det som en svært urettferdig fremstilling. Presset om gruppeterapi har aldri blitt presentert som et forslag — bare som et krav.
Midt i samtalen sier hun plutselig at hun lurer på om jeg faktisk blir dårligere av å gå på DPS. Kommentaren gjør meg helt stum. Likevel ender det til slutt med at vi kan gå i den retningen jeg hele tiden har forsøkt å løfte frem som viktig å prioritere. Etter all motstanden føles det nesten uvirkelig.
Et tema som stadig går igjen i timene, er mitt forhold til medisiner — særlig Valium. Jeg har alltid hatt et svært restriktivt forhold til medikamentbruk og tar Valium kun ved behov og i samråd med fastlegen. Etter smellen i 2023 har bruken økt noe, men fastlegen er ikke bekymret. Likevel tar behandleren opp Valium-bruken flere ganger, alltid med en negativ undertone.
Jeg har gjentatte ganger forklart at jeg er fullt klar over risikoen for avhengighet, og at jeg har tett oppfølging hos fastlegen. Jeg har bedt behandleren kontakte fastlegen direkte dersom hun er bekymret – noe hun ikke har gjort.
I denne timen blir Valium igjen et tema. Behandleren sier at det ikke er ment som «fy-fy» og gjør en fingerbevegelse for å understreke poenget. Hun spør om jeg er villig til å gå med på en nedtrapping. Jeg spør hva slags nedtrapping hun mener, siden jeg ikke tar medisinen fast, men jeg får aldri noe konkret svar.
Jeg sier at dette har blitt tatt opp så mange ganger at jeg hver gang må forsvare meg på nytt, og at jeg føler hun stempler meg som en narkoman. Jeg gjentar også at hun gjerne kan kontakte fastlegen min – men det vil hun fortsatt ikke.