Sosial fobi-gruppen tas opp igjen. Jeg forsøker å forklare at jeg føler meg overkjørt – presset i retning av en behandlingsform jeg egentlig ikke ønsker – og at jeg trenger å forstå hvorfor behandlingen skal ha fokus på akkurat det behandler mener. Jeg stiller fortsatt spørsmål ved prioriteringen, fordi jeg opplever at diagnosene sosial fobi og hypokondri snarere er symptomer på noe dypere som burde vært adressert først.
Jeg viser til rekkefølgen på diagnosene slik jeg selv vurderer dem, en prioritering jeg ble bedt om å gjøre da diagnosene først ble satt. Jeg forteller at hele opptakten til forløpet har gjort meg usikker, og at usikkerheten forsterkes når jeg ikke får tydelige svar – særlig om hva som skjer dersom gruppeterapi ikke fungerer. Jeg viser til det som ble sagt i vurderingssamtalen, og at behandler tidligere selv har sagt at hun ikke vet hva som skjer da.
Svaret jeg får, er at jeg har «et stort kontrollbehov». Jeg forsøker å forklare at dette ikke handler om kontroll, men om den utryggheten DPS selv har skapt. Behandleren sier at jeg må stole på henne – men hvordan skal jeg kunne det, når jeg i flere timer har følt meg presset mot en behandlingsform jeg ikke ønsker, uten å bli lyttet til?
Til slutt virker det som om hun endelig aksepterer mitt standpunkt, og vi blir enige om å gå videre med individuell behandling hos henne.
Behandler begynner så å snakke om EMDR-behandling og forklarer hva det innebærer. Jeg kjenner likevel et behov for å få klarhet i hvilken diagnose som skal ligge til grunn for behandlingen. Da får jeg beskjed om å «slutte å henge meg opp i diagnoser» – hun er visst ikke så opptatt av dem, sier hun, fordi vi «må se alt under ett». Det gjør meg forvirret. Hvis diagnosene ikke er viktige, hva har da egentlig vært poenget med det sterke presset om gruppeterapi på sosial fobi de siste timene?