Utredning er ikke gøy. Den er vond, hard, sår og utmattende. Til den første timen møter jeg psykisk utslitt etter et halvt år med kamp for å få hjelp. Skepsisen er naturlig.
Utredningen skal utføres av en psykiatrisk sykepleier. Om hun også er min kontaktperson – slik psykologspesialisten beskrev i vurderingssamtalen – får jeg aldri et klart svar på.
Allerede i første time får jeg vite noe jeg ikke burde ha måttet oppdage på denne måten: Etter kartleggingssamtalen 30.04.24 ble det egentlig fattet et nytt avslag. Det ble bare aldri sendt til meg, fordi brevet jeg leverte 12.05.24 utløste en ny vurdering («second opinion»). Jeg ble aldri informert om dette avslaget i vurderingssamtalen, og det ligger ingen dokumentasjon om det på HelseNorge – ikke engang vurderingsnotatet fra inntaksteamet, selv om alle andre vurderingsnotater ligger der.
Jeg ber derfor om kopi av vurderingsnotatet, der står det bl.a.:
«Det kommer frem at hun ikke har hatt noe forsøk på behandlingstilbud i kommunen. Inntaksteamet støtter at hun gjør et forsøk med dette. Forløp avsluttes.»
Dette står i direkte kontrast til det psykologspesialisten sa i vurderingssamtalen, der hun tydelig presiserte at min jevnlige oppfølging hos fastlegen faktisk regnes som bruk av kommunalt tilbud. Det viser hvor sprikende vurderinger som gjøres – selv innad i samme DPS, og uten at fakta har endret seg.
Jeg uttrykker også usikkerhet om jeg i det hele tatt kommer til å få hjelp, basert på erfaringene det siste året, og etterlyser et vedtak eller skriftlig bekreftelse som kan avklare situasjonen. Da får jeg til svar at jeg ikke er garantert behandling – nå er det kun utredning, og så får man «se hva som skjer». Jeg får også beskjed om at jeg ikke vil motta noe vedtak eller brev.