Også denne gangen har jeg med meg samboeren min til møtet med psykologspesialisten, som også er enhetsleder. Holdningen her er helt annerledes: en åpen, respektfull og imøtekommende tilnærming, hvor det er helt uproblematisk at pårørende deltar.
En av tingene vi tok opp etter kartleggingssamtalen var hvordan den psykiatriske sykepleieren hadde fremstilt det som om jeg ikke hadde forsøkt kommunale tilbud. I dette møtet får jeg derimot beskjed om at jevnlig kontakt med fastlegen faktisk regnes som bruk av kommunalt tilbud – noe jeg har hatt hele veien. Det viser en markant forskjell i både kunnskap og forståelse av saken.
Psykologspesialisten forklarer også at oppfølging ved DPS skal skje i tråd med Nasjonale pasientforløp for psykisk helse, med krav til involvering, plan for behandlingen og samarbeid. Jeg spør hva som skjer dersom en behandlingsform ikke fungerer for meg, og får til svar at jeg da sammen med min kontaktperson finner en annen løsning videre.
Jeg får beskjed om at jeg skal få hjelp, og at det vil komme en innkalling til utredning.
Møtet oppleves profesjonelt og respektfullt, og samboeren min går derfra med fornyet håp. Selv er jeg mer forbeholden – erfaringene mine med DPS gjør meg skeptisk til om dette faktisk vil følges opp.