Pårørende begynner nå å merke hvor mye situasjonen tærer. Samboeren min, som har stått ved min side helt fra den første henvisningen, opplever at belastningen også rammer ham. Han har deltatt i møter, vært vitne til utryggheten, sett hvordan prosessen har utviklet seg, og båret mye av det som har skjedd mellom timene – både følelsesmessig og praktisk. Nå kjenner han at det er i ferd med å bli for mye.
Han ønsker derfor å informere DPS om hvordan situasjonen faktisk oppleves fra hans ståsted, og samtidig undersøke muligheten for pårørendesamtaler – både for å bidra til bedre forståelse og for å få støtte selv i en krevende situasjon.
Svaret fra DPS er kort og kontant:
«Vi tilbyr ikke hjelp eller støtte til pårørende. Kontakt fastlege eller kommunen.»
For oss fremstår dette som en total ansvarsfraskrivelse. Utslittheten hans er ikke tilfeldig – den er direkte knyttet til hvordan DPS har håndtert saken min over lang tid. Likevel møter han verken forståelse eller anerkjennelse når han ber om støtte.
Når et system som stadig snakker om «helhetlig behandling» og «involvering av pårørende» velger å avvise en pårørende som søker veiledning nettopp fordi situasjonen har blitt for krevende, sender det et tydelig signal: DPS ser verken helheten eller menneskene rundt pasienten.