Hva er tunnelsyn?
«Tunnelsyn» er ikke en psykiatrisk diagnose eller et presist fagbegrep. Her bruker vi ordet om en situasjon der en behandler eller et behandlingsteam tidlig danner seg en bestemt forståelse av pasienten, og der denne forståelsen etter hvert får så stor plass at alternative forklaringer blir vanskeligere å se.
Et nærliggende begrep er bekreftelsesbias: tendensen til å legge større vekt på informasjon som passer med det man allerede tror, og mindre vekt på informasjon som utfordrer den etablerte oppfatningen.
I psykisk helsevern kan dette være særlig problematisk fordi mye av vurderingsgrunnlaget består av samtaler, observasjoner, tidligere journalopplysninger og kliniske fortolkninger. Når en hypotese først er formulert, kan senere opplysninger bli forstått gjennom denne hypotesen.
Det betyr ikke at enhver feilvurdering skyldes tunnelsyn. Det betyr heller ikke at en behandler som står fast på sin vurdering nødvendigvis gjør noe galt. En faglig vurdering kan være både ubehagelig og riktig.
Problemet oppstår dersom vurderingen ser ut til å bli selvbekreftende.
Pasienten protesterer, og protesten blir tolket som et uttrykk for problemet. Pasienten forsøker å forklare seg, og forklaringen blir tolket innenfor den samme rammen. Nye opplysninger som passer inn får betydning, mens opplysninger som peker i en annen retning får liten eller ingen betydning.
Da kan det bli vanskelig for pasienten å korrigere bildet som først er blitt etablert.
Hvordan kan jeg vite om behandleren min har fått tunnelsyn?
Det kan du vanligvis ikke vite sikkert.
Det er derfor mer nyttig å se etter mønstre i hvordan informasjon blir håndtert, enn å forsøke å avgjøre hva behandleren tenker.
Enkelte forhold kan gi grunn til å stille spørsmål:
- Alternative forklaringer blir i liten grad undersøkt, selv når du kommer med konkrete opplysninger som taler for dem.
- Opplysninger som støtter behandlerens vurdering får stor betydning, mens opplysninger som taler imot får liten plass.
- Du opplever at det du sier stadig blir fortolket inn i en allerede etablert forståelse.
- Journalen inneholder bastante fortolkninger der det er uklart hva som er faktiske opplysninger, hva som er pasientens utsagn, og hva som er behandlerens vurdering.
- Nye opplysninger fører sjelden til at tidligere vurderinger revurderes.
- Dersom du korrigerer faktiske feil eller misforståelser, endres likevel ikke vurderingen som bygget på dem.
- Det blir vanskelig å få et tydelig svar på hva som kunne fått behandleren til å revurdere sin hypotese.
- Flere vurderinger senere i behandlingsforløpet synes i stor grad å bygge på tidligere formuleringer, uten at grunnlaget undersøkes på nytt.
Ingen av disse punktene beviser tunnelsyn alene. Det interessante er om det over tid oppstår et mønster hvor én forklaring får dominere, samtidig som muligheten for at den kan være feil i praksis blir stadig mindre.
En enkel test: Hva skulle til for at vurderingen ble endret?
Et ganske nyttig spørsmål kan være:
«Hvilke opplysninger eller funn ville fått deg til å revurdere denne vurderingen?»
En faglig hypotese bør i prinsippet kunne utfordres.
Dersom svaret i praksis blir at både A og det motsatte av A bekrefter den samme konklusjonen, har man et problem.
Eksempel:
Hvis pasienten protesterer, viser protesten at vurderingen er riktig. Hvis pasienten ikke protesterer, viser aksepten at vurderingen er riktig.
Da er hypotesen blitt svært vanskelig å motbevise, uansett hva pasienten gjør.
Det betyr fortsatt ikke nødvendigvis at vurderingen er feil. Men det er god grunn til å be om en tydeligere forklaring på hvordan vurderingen faktisk kan etterprøves.
Hva kan jeg gjøre dersom jeg mistenker tunnelsyn?
Start med det konkrete. Det er som regel mer konstruktivt å si:
«Jeg opplever at opplysning X og Y ikke blir tatt med i vurderingen»
enn:
«Du har tunnelsyn.»
Be behandleren forklare vurderingen og hvilke opplysninger den bygger på. Spør også hvordan opplysninger som taler i motsatt retning er vurdert.
Dersom journalen inneholder faktiske feil, bør du be om at disse rettes eller at din uenighet blir dokumentert på en forsvarlig måte. Dersom problemet gjelder selve den faglige vurderingen, kan du be om at begrunnelsen tydeliggjøres.
Du kan også be om at en annen behandler eller et team vurderer spørsmålet dersom det er viktig for videre diagnostikk eller behandling.
Og skriv gjerne ned konkrete eksempler. «Behandleren hører aldri på meg» er vanskelig å vurdere. «Jeg opplyste om X den 12. mars, journalen beskriver Y, og senere vurdering bygger fortsatt på Y» er langt lettere å etterprøve.
Uenighet er ikke det samme som tunnelsyn
Dette er kanskje det viktigste punktet.
At behandleren ikke er enig med deg betyr ikke at behandleren har tunnelsyn.
Psykisk helsevern er ikke en tjeneste hvor pasienten bestiller ønsket konklusjon. Behandlerens oppgave er heller ikke å gjøre pasienten fornøyd eller bekrefte pasientens egen forståelse av situasjonen.
En behandler skal gjøre selvstendige faglige vurderinger. Det innebærer at behandleren noen ganger vil mene noe annet enn pasienten, stille ubehagelige spørsmål eller utfordre pasientens egen forståelse.
Det kan være helt riktig behandling.
Forskjellen ligger i måten uenigheten håndteres på.
En faglig robust behandler skal kunne forklare hvorfor vedkommende vurderer saken annerledes, vise hvilket grunnlag vurderingen bygger på, forholde seg til opplysninger som taler imot egen hypotese og være villig til å korrigere vurderingen dersom grunnlaget endrer seg.
Det er derfor ikke spørsmålet:
«Er behandleren enig med meg?»
som er interessant.
Det interessante spørsmålet er:
«Er behandlerens vurdering åpen for ny informasjon, motargumenter og korrigering dersom faktagrunnlaget tilsier det?»