Pasient-skyldlegging
Når systemet vender ansvaret mot deg
Noen ganger skjer det helt åpent.
Andre ganger skjer det mellom linjene.
Men effekten er den samme:
Du sitter igjen med følelsen av at det er du som har skylden for at behandlingen ikke fungerer.
Dette omtales ofte som pasient-skyldlegging – og det forekommer oftere enn mange er klar over, særlig i psykisk helsevern.
Hva er pasient-skyldlegging?
Pasient-skyldlegging oppstår når behandler eller systemet:
-
antyder, direkte eller indirekte, at manglende effekt skyldes deg
-
flytter ansvar for behandlingsbrudd, stagnasjon eller avslutning over på pasienten
-
rammer deg inn som «vanskelig», «lite samarbeidsvillig» eller «uten innsikt»
Dette skjer ofte gjennom tilsynelatende nøytrale formuleringer, som for eksempel:
-
«Behandling virker bare hvis man er motivert.»
-
«Du må nok være mer åpen for å ta imot hjelp.»
-
«Vi får ikke helt tak i deg.»
-
«Du virker ikke å ville jobbe med endring.»
Ordene kan høres faglige ut – men de kan samtidig fungere som en ansvarsfraskrivelse.
Hva skjer egentlig?
Pasient-skyldlegging forskyver ansvaret for:
-
relasjonen
-
behandlingskvaliteten
-
metodevalg
-
systemets begrensninger
…over på deg som pasient.
Men i realiteten kan det like gjerne være slik at:
-
behandlerens tilnærming ikke var tilpasset deg
-
viktig informasjon ikke ble tatt på alvor
-
journalføringen ble skjev eller ufullstendig
-
behandlingsformen ikke traff dine faktiske behov
Likevel sitter du igjen med inntrykket av at det er du som «ikke fikk det til».
Hvorfor skjer dette?
Pasient-skyldlegging fungerer ofte som en forsvarsmekanisme i systemet.
Den kan oppstå når:
-
tiden er knapp
-
behandler er usikker eller mangler verktøy
-
fremgang uteblir
-
tjenesten ønsker å avslutte forløpet
I stedet for å justere metode eller erkjenne begrensninger, blir det fristende å plassere problemet hos pasienten.
Hvorfor er dette skadelig?
Pasient-skyldlegging kan få alvorlige konsekvenser:
-
ansvaret i journalen forvrenges
-
pasientens selvfølelse og tillit svekkes
-
behandlingsalliansen brytes ned
-
terskelen for å søke hjelp senere øker
-
reelle behov forsvinner bak et «vanskelig pasient»-stempel
Det som egentlig var en mismatch eller faglig svikt, blir gjort til et personlig problem.
Hvordan kan du kjenne det igjen?
Still deg selv noen spørsmål:
-
Ble min rolle vurdert kritisk – men ikke behandlerens?
-
Fikk jeg konkrete tiltak, eller bare vage krav om «motivasjon»?
-
Ble ansvar lagt på meg uten at systemet tok sin del?
-
Oppleves journalnotatene ensidige eller skjeve?
Hvis flere av disse treffer, kan det være verdt å stoppe opp.
Hva kan du gjøre?
-
📝 Skriv egne notater etter samtaler
-
🎙 Vurder lydopptak der det er lovlig
-
👥 Ta med pårørende som kan observere dynamikken
-
📄 Be om journalinnsyn og avgjørelsesgrunnlag
-
📧 Send inn korrigerende merknader til journalen
-
🛡 Husk: Behandling er et samarbeid – ikke et ensidig ansvar
Du skal ikke bære skylden alene for at et behandlingsforløp ikke fungerer.
Til slutt
Å peke på pasienten er enkelt.
Å ta ansvar for relasjon, metode og rammer er vanskeligere.
Men psykisk helsehjelp fungerer bare når ansvaret deles rettferdig.
Alt annet er uverdig.