Portrett av Kristin Ørteland Solberg

Mitt navn er Kristin Ørteland Solberg. Jeg er 46 år, og jeg har et hode som ikke alltid spiller på lag. De psykiske plagene mine har fulgt meg siden barndommen – dette er ikke noe jeg har valgt, og det er egentlig ingenting å skamme seg over.

Denne nettsiden handler om hva som skjer når psykisk helsevern svikter – og hvordan min erfaring ved DPS Strømme viser hvor viktig det er at pasienter blir møtt med respekt.

Jeg har båret på en skam i mange år. Mye av den startet da broren min for 14 år siden sa til meg:
«Du er syk, har alltid vært det. Medisinert eller ikke.
Du er syk, og det vil du alltid være.
Har problemer med å se at du noen gang kan bli helt frisk.
Fatter ikke at Bent holder ut med deg.
Lykke til med ditt patetiske liv, Kristin.»

De ordene satte et arr som fulgte meg i årevis. Så tungt traff de at bare to mennesker har visst hva jeg har gått gjennom de siste to årene: min samboer og min fastlege.

Samboeren min har stått ved siden av meg gjennom hele dette forløpet, og dette har kostet ham både psykisk og fysisk. Støtten hans har vært uvurderlig. Det samme gjelder fastlegen min – hun har vært den eneste fagpersonen som har vært trygg, stabil og konsekvent gjennom hele prosessen. Uten deres hjelp hadde jeg aldri orket å stå i denne kampen.

Men nå legger jeg skammen fra meg.
Ikke fordi alt er enkelt – men fordi behandlingen jeg har opplevd ved DPS Strømme er så alvorlig og så skadelig at jeg ikke kan tie lenger.

Denne siden finnes fordi min tid ved DPS Strømme viste meg hvor farlig det kan være når makt brukes feil, når lovverket skyves til side, og når pasienter behandles som en belastning i stedet for som mennesker. Ingen med ansvar for andres liv og helse har rett til å ignorere lover, rettigheter eller grunnleggende respekt.

Jeg har også lydopptak fra timene. De var i utgangspunktet aldri ment som bevis – men det er nettopp det de har blitt. Bevis på hvordan jeg faktisk ble møtt. Ledelsen ved DPS hevder at misforståelser kan oppstå fordi man “snakker til hverandre på forskjellig måte”. Det kan jeg til dels forstå. Men det som ikke kan misforstås, er når en behandler sier nei når jeg ber om å ha med pårørende, når hun gjentatte ganger avbryter, overkjører, feiltolker, bagatelliserer mine opplevelser, vrir mine ord til noe annet enn det jeg sier, eller gjentatte ganger stemplet mine behov for trygghet som “kontrollbehov”.

Men denne siden handler også om noe større:

At du aldri må slutte å be om hjelp.
Aldri slutte å stå på kravene dine.
Aldri godta at stemmen din blir dyttet bort.

Å be om hjelp er ikke svakhet – det er mot.
Og når systemet svikter, er det ikke du som skal stå igjen med byrden – ansvaret ligger hos dem.
Det er du som skal bli hørt.

Jeg skriver fordi dette ikke bare handler om min historie. Det handler om et system som skal hjelpe, men som i mitt tilfelle gjorde det motsatte. Det handler om å vise hva som faktisk skjer når en pasient forsøker å få hjelp – og hvor galt det kan gå når makt, feil og mangelfull saksbehandling får stå uimotsagt.

Alle dokumenter og brev som er gjengitt her er mine egne, og deles i sladdet form.

Navn og andre personopplysninger er fjernet for å ivareta taushetsplikten og personvernet.