Når det man får servert er løgner (som man ikke blir mett av)
SAK 1: DPS lover én ting – gjør noe annet
Etter møtet 25.08.25 sa DPS at de imøtekom ønsket om henvisning til privatpraktiserende. Det hørtes fint ut – helt til man så at de i praksis sendte til utredning, ikke behandling. Begrunnelsen? «Dette er måten å sikre at Kristin får den hjelpen hun trenger.»
Kort tid etter lover avdelingssjef at når psykiaterens utredning foreligger, vil det bli gjort en ny vurdering.
Så kommer epikrisen 15.10.25: ingen PF-diagnose, fjerner 2 andre diagnoser, konkluderer med kun 2 diagnoser.
Hva gjør DPS? Sender et nytt brev 24.10.25 med tilbud om gruppeterapi. Ingen forklaring.
Når vi ber om avgjørelsesgrunnlaget for hvorfor de fortsatt holder fast på gruppeterapi – får vi svaret:
«Dette har du ikke krav på.»
Men når journalutskriften sjekkes (fra 14.10.25 til 24.10.25), finnes ingen drøftelser, møtereferat eller fagnotat.
Altså: det finnes ikke noe nytt avgjørelsesgrunnlag.
To muligheter:
De har gjort en faglig vurdering etter epikrisen → da skulle den være journalført.
De har ikke gjort en slik vurdering → da fantes det ingen begrunnelse for nytt gruppetilbud.
Begge alternativer er like pinlige:
Manglende dokumentasjon → brudd på journalføringsplikten.
Ingen vurdering → beslutning uten faglig grunnlag, stikk i strid med deres egne løfter om å avvente utredningen.
Han ville åpenbart ikke innrømme at fungerende enhetsleder ikke har gjort det hun var pålagt å gjøre. I stedet forsøker han å gjemme seg bak regler om partsinnsyn. Men når journalen selv avslører hva som faktisk har skjedd, faller den forklaringen sammen. Vi har funnet en rekke interne drøftinger tidligere i forløpet – både i utredningen og i overgangen til behandling – men plutselig er alt borte. Likevel påstår de at de «følger boka».
Etter møtet 22.05.25 fikk vi et avgjørelsesgrunnlag. Det var mangelfullt og brøt lovens krav, men det eksisterte i det minste. Nå nekter de å utlevere noe tilsvarende – sannsynligvis fordi det ikke finnes denne gangen.
SAK 2: Avdelingssjef nektet å dokumentere journaltilgang
I møte 25.08.25 og i henvendelse i forkant av møtet ba pasienten uttrykkelig om skriftlig redegjørelse for hvem som hadde gjort oppslag i journalen hennes, og hvorfor disse oppslagene var gjort – spesielt fordi det i denne perioden ikke pågikk noe aktivt behandlingsforløp.
I referatet fra møtet står det imidlertid tydelig:
«Pasienten etterspør en skriftlig tilbakemelding på innsynene som er gjort. Det vil hun ikke få utover det avdelingssjef gir uttrykk for i møtet.»
(Referat fra møte 25.08.25)
Hvorfor dette er et alvorlig problem:
Journaltilgang skal alltid kunne dokumenteres
Helsepersonelloven § 21a er helt klar: enhver tilgang må ha dokumentert tjenstlig behov.
Hvis det ikke kan dokumenteres, er det et avvik.
Pasient har rett til skriftlig svar
Pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 og 5-1 gir pasienten rett til å få vite:
– hvem som har vært i journalen.
– hvorfor
– på hvilket grunnlag
Dette kan ikke erstattes med muntlige forsikringer.
Journalansvarlig plikter å kunne etterprøves
Når avdelingsleder/journalansvarlig nekter å gi skriftlig informasjon om journaltilgang, mister pasienten:
– muligheten til å dokumentere brudd
– muligheten til å klage
– muligheten til å få tilsynsmyndigheter til å vurdere tilgangen
Problemet oppsto etter at klage var sendt inn
Flere journaloppslag skjedde i perioden etter at behandling var satt på pause og klage var innsendt. Det gjør manglende skriftlighet enda mer alvorlig.
Helheten: et avvik i informasjon, åpenhet og etterprøvbarhet
Når en avdelingssjef nekter skriftlig dokumentasjon på journaltilganger, bryter dette med:
- forsvarlighetskravet
- grunnleggende pasientrettigheter
- internkontrollkrav
- krav til etterprøvbarhet
Og det bryter fullstendig med tilliten som skal ligge til grunn i psykisk helsevern.
SAK 3 – Behandlingsplan og involvering av fastlege
I både behandlingsplanen (03.07.24) og senere evalueringspunkter (15.08.24) krysset behandleren av for at pasienten hadde behov for individuell behandling, og at fastlegen burde involveres som del av et forsvarlig behandlingsløp. Til tross for dette ble verken fastlegen eller pårørende kontaktet, selv etter gjentatte eksplisitte ønsker fra pasienten.
Da behandlingstimene startet, endret behandleren praksis fullstendig: pasienten ble presset over i gruppeterapi – det motsatte av hva hun selv som behandler hos DPS selv hadde vurdert i dokumentene. Dette skjedde uten dialog, uten ny faglig begrunnelse og i strid med både pasientens uttrykte ønske, tidligere behandlingsrespons og kravet om brukermedvirkning.
Resultatet ble et behandlingsforløp hvor pasientens behov, rettigheter og dokumenterte forutsetninger ble tilsidesatt, til fordel for et gruppetilbud som ikke samsvarte med vurderingen DPS selv hadde gjort.
SAK 4 – Medikament bruk og nedtrapping fra «ingenting»
Denne blir nesten komisk hvis det ikke hadde vært alvor:
Behandleren som tidligere har kraftig overdrevet medisinforbruket i journalen, spør i en time om Kristin er «villig til en nedtrapping». Problemet? For å trappe ned må du jo først ha et forbruk å trappe ned fra.
Det faktiske forbruket av Valium:
-
0,5–1 tablett per uke
Behandleren skriver likevel dramatisk i journalen:
-
«Pasientens medisinforbruk har doblet seg.»
Technically true – men når «dobling» betyr en økning fra 0,5 til 1 tablett per uke, så er det vel litt… kreativt. -
«Pasienten bruker benzo, valium, stilnoct, paralgin forte.»
«Benzo» = samme kategori som Valium – men i journalen listes de som to separate «store» ting.
Uten kontekst høres dette ut som en middels rusklinikk. Med kontekst: Ikke i nærheten.
Og her kommer selvmotsigelsen:
I møtet 22.05.25 sier teamleder selv helt tydelig at forbruket ikke er bekymringsfullt. Likevel fortsetter behandleren å journalføre det som om Kristin nærmest har en medikamentproblematikk.
Verre er det at behandleren:
-
nekter å involvere fastlege (selv når pasienten ber om det),
-
nekter involvering av pårørende,
-
og holder hele narrativet «lukket» slik at ingen korrigerende fakta slipper inn.
Konsekvensen:
Når behandleren overdriver, fjerner kontekst, og hindrer andre fagpersoner i å bidra, kan hun tegne akkurat det bildet hun vil når journalen går videre til diagnostisk team. Og hvem kontrollerer at dette bildet stemmer? Ingen.
Dette er ikke bare dårlig praksis. Dette nærmer seg manipulasjon av både journal og pasient, og er en klassisk selvmotsigelse:
«La oss trappe ned fra et forbruk som aldri var høyt – men som jeg selv har skrevet opp som høyt.»
Og det blir selvfølgelig ikke bedre når journalansvarlig NEKTER å korrigere journalen, men innrømmer i møte at «det er uheldig med feil i journalen».